Faderlige bekymringer

Det begynner å nærme seg halvåret siden vår håpefulle hadde sin første skoledag, i helt nye omgivelser, sammen med fletta nye venner, som snakker et mål hun ikke helt behersker, så det er ikke fritt for at en smått bekymret far var en tanke engstelig.

Når alt kommer til alt

That’s entertainment!

Absolute Brahms, leser jeg. Superfamily. Og Carmina burana? Pøsj! Kom tilbake når dere har noe å fare med!

Samme hva dere tror, driver vi ikke og leker butikk, selv om vi bor på landet, nemlig (klikk bildet til venstre for til fulle å nyte parykk og bart)!

Så om det er flere som har fordommer nå: Ta en tur på Mandelhuset!

Men “22 [sic] og 23 [sic]  januar får dykk [sic] oppleva…” og “Show start”?

Saft inderlig suse!

Og det er ikke alt! I aften, for eksempel, er fruen på strikkekafé. Sånt no’ har vi ihvertfall ikke i by’n.

Et lite P.S. dog, før Hjorthen og Indregard kommer med presiseringer:
Jada, jeg skjønner at mannen formodentlig er komiker eller.no, men folk her omkring vet åpenbart hvem han er for en, og det er forskjell på humor og humor, hvorav utelukkende det siste av eksemplene under har appell her i egnen – og det til de grader (forstå det den som kan):

Hvis verden gir deg sitroner: Lag en strawberry daiqiri

Tysnes kommune har de siste par årene hatt et prosjekt gående, som bærer det ubegripelige navnet 3012. Men nå er jeg litt klokere. Navnet refererer til “Ei aggressiv, akademisk utsegn frå kommunestyret i Tysnes kommune”, om “[…] tretusen innbyggjarar på Tysnes innan 2012!”, står det på kommunens hjemmesider.

Akademisk!

Nedtelling til scheiße-leikar

Det kolde været har bragt bygden fullstendig ut av fatning, later det til. Først var det akedager, og sannelig tror jeg ikke det har vært noen skidager den siste måneden med. All denne sneen og de lave temperaturene har vakt en voldsom begeistring, og i morgen blir det skeiseleikar på Vevatnet. Noen insisterer på at det heter Vevatnevatnet, som om “vatne” etter “Ve” (som visstnok betyr “hellig” eller “det hellige”) ikke har noe med vatnet selveste å bestille. Nok digresjon nå.

Også vår lille familie gir seg avsted, med medbragt éngangsgrill og skøyter, til alle så nær som far, som ikke har hatt slikt på bena siden en tur på Narvisen med podene i 1997, tror jeg at det var.

Men jeg må si at jeg finner skeisebetegnelsen relativt uoverkommelig.

Jau! No vert det leik og spas!

P.S. Team Antonsen-/Lillelørdag-/Åpen post-/Uti vår hage-humoren treffer ikke helt her omkring, har jeg skjønt. Er det noen som vet hva det kan komme av?

Renseri etterlyses

“Se på denne,” sa min gode kone med en misbilligende mine, da hun fisket min blå blazer med “gullknapper” ut av skapet (enkeltspent, for all del!). “Hva skal vi gjøre med den,” spurte hun. Som bygdejente har hun nok ikke helt sansen, tror jeg. Det blir nok litt for Bygdøy (ikke å forveksle med bygdeøy), Jens Book Jensen og Tareitattitattireitatti sjøøømann for henne, er jeg redd, men som stokk konservativ bygutt syns jeg plagget har sin misjon.

Pest eller kolera

Det blir hevdet at det har sine fordeler å bo på landet. En av dem er definitivt at man unnslipper de mest absurde utslagene av jåleri, kom jeg på, da jeg snublet over en bloggpost jeg begikk for over ett år siden, om sprudlevann for barna. Sånt no’ ha’kke vi i by’n, pleier jeg å skrive, men sannelig er det ikke også omvendt noen ganger. Faktisk er det som regel omvendt.

En sporvogn til begjær

Da jeg forleden kikket innom Arnes bildeblogg, kom jeg over en post som gjorde meg rent nostalgisk, og som vakte en nær uimotståelig trang til å ta trikken, ved første og beste høve – når det nå måtte bli. Som bloggnavnet tilsier, handler det om bilder. Og hvilke bilder! Rett nok dro jeg bare kjensel på ett av motivene, idet trikken svinger opp mellom Kirkeristen og Storgata, mot Stortorvet, men den drømmeaktige atmosfæren holder ellers for meg. Ikke som bildet jeg knabbet fra Oslo Sporveier (nå #Ruter) over, der vi ser trikken passere Kontraskjæret mellom Rådhusgata og Aker Brygge.

Her er sol og glede

Det begynner å bli en liten stund siden siste værrapport. Skal sant først sies, har det da heller ikke vært stort å rapportere. Vinteren har vært kold, her som ellers i landet, skjønt den nok føles kjøligere i vind og blest ute ved havet. Jeg har i alle fall ingen erindringer om at det var så koldt på Østlandet, enda temperaturene var dobbelt så lave (som, om man nå først skal tale korrekt, tilsvarer halvparten).

Såta i oktober 2010.

I dag bet vi oss imidlertid merke i noe spesielt. Som kjent, fordrer solglimt vinterstid i noen grad fri sikt mot syd, som er hvor solen befinner seg på denne tiden av året. Slik sikt har vi imidlertid ikke, for en stor del takket være Såta (her gjengitt i et arkivfoto til høyre), som skjermer for solen i seks samfulle uker hver vinter.

I dag tittet imidlertid solen over toppen, om så bare for noen minutter. Det er nesten så man begynner å glede seg.

Var det ikke for all nedbøren i sommerhalvåret. Men en liten feiring kan vi unne oss:

Avslutningsvis et lite hurrarop fra vår datter, dog: Heia islam!

Jobbindusert bloggtørke

Det er med stor beklagelse jeg må erkjenne at det ikke er rare tiden igjen til blogging nu om dagen. Det skyldes blant annet denne blekka, som går i trykken i morgen.