You are currently browsing the tag archive for the ‘Vestlandet’ tag.

«Typisk østlendingar! Klagar berre dei får nokken vindkast,» sa min kone til sin mor kort etter at vi hadde flyttet til den forblåste øyen. «Hold godt fast i vesla, så hun ikke blåser på elven,» ba jeg henne, da hun dro for å hente vår datter på skolen i ettermiddag. For det blåser forholdsvis friskt:

Men det skal visst bli verre til kvelden. Å Vestland, Vestland, når er ser deg slik.

Hvilken dag på Notodden, skriver Fred Rune Rahm i overskriften til denne bloggposten – en post som prydes av Cloumansjøen i sin fineste høstskrud. «Slik har dei det der», kalte NRK et pedagogisk uhyre korrekt og folkeopplysende Barne-TV-program på 1970-tallet.

Samme dag, på en annen kant av landet:

Regnfull veranda

Der har du forskjellen på Øst- og Vestlandet i en skallet nøtt.

Jeg har for øvrig kommet til at det er fåfengt å rapportere om regnvær. Siden regn er regelen, ville det ganske enkelt bli en altfor utmattende affære. Heretter må mine lesere følgelig anta at det regner, med mindre annet er uttrykkelig spesifisert.

Jeg har forstått det slik at blogging om (egne) katter visstnok er en disiplin eller genre i seg selv; såkalt katteblogging. Jeg føler sterkt behov for, straks og med én gang, å gå i rette med eventuelle mistanker om at også denne bloggen er henfallen til denslags. Like fullt har vår datter altså fått seg en katt, som skal hete Silke, har hun bestemt (jada, hun er i den ekstremt rosa og sukkersøte alderen).

Hvorom alt og inkje, kan katten beskues her i all sin prakt, etter å ha anbragt seg selv i den for katter svært anatomisk riktige vaskeservanten på badet:

Silke

«Pappa, tror du det er pent vær på Høvik,» spurte hun, der vi gikk i regnet, på vei til landhandelen i dag. Jeg måtte svare som sant var at jo, det trodde jeg nok. «Det tror jeg også,» repliserte hun.

Skal jeg være helt oppriktig, tror jeg nesten det er like før det klikker. Og så jeg som er oppvokst i Bergen, impregnert ved fødselen og med svømmehud mellom tærne og allting. Altså, for all del: Det regner granngivelig hinsides vannskillet også, men der vet man i alle fall at det går over, godværet kommer tilbake. Så ikke her omkring.

Jeg er muligens ikke helt rettferdig, for godværsdager er kjent for å forekomme i denne egnen med, men det er regnet og gråværet som er regelen.

Jeg snakket med yngstesønnen i går kveld. Klokken må ha vært rundt 23, og han befant seg til skogs, i det jeg forestiller meg må være bekmørke. Han var invitert til noen venner som teltet ved Nøklevann i Østmarka, og troppet opp uten så mye som en sovepose.

Slikt gjør man ikke her vestpå. Jeg har ennå klare erindringer om tilværelsen som speidergutt udi det vestnorske. Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær, var devisen. Et tvingende nødvendig motto når man bor vestpå, rimeligvis. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg våknet i en elv inni teltet. Men igjen, rett skal være rett: Under kretsleiren på Bømoen (på Voss) i 1974 hadde vi ikke én dag med regn, så vidt jeg husker.

At det blir milepæler av slikt, og at jeg husker det 35 år senere, sier i bunn og grunn sitt om regionens meteorologiske statistikk.

Det skal i sannhet bli spennende å se hvor lenge vi utstår det hele.

Vannliljer

Jentene mine var på rotur igjen forleden, og kom hjem med denne buketten, plukket i Fiskevatnet like oppi her. Sånt no’ ha’kke vi i by’n! Joda, det er vakkert her, derom fins det ikke fnugg av tvil, men det er rart med det: Asfaltrotter som meg, som avhenger av byens impulser og larm, ligger uvegerlig under for mindre tilpasningsproblemer i omgang med alt dette grønne.

Det nevnte Fiskevatnet uttales for øvrig Fiskjevatnet. Man skulle nesten tro det beror på engelsk språkkontaminasjon, men fenomenet er kjent fra det meste av strilelandet. Var det ikke for at folk her omkring vil ha seg frabedt strilebenevnelsen, med hårdnakkede krav om at den tilhører landens folk nord for Bergen. Med fare for å pådra meg sunnhordlandsk vrede, skylder jeg dog å minne om at termen er bergensk, og at definisjonen dermed også er det. Gjennom hele min bergenske oppvekst omtalte vi folk fra samtlige omegnskommuner som striler, og sannelig ser det ikke ut til at oppslagsverkene deler oppfatningen:

stril, person som hører til bonde- og fiskerbefolkningen på Strilelandet omkring Bergen, især på øyene (havstril). Stril har vært brukt av bergenserne som økenavn, men forekommer uten nedsettende betydning hos Petter Dass i en vise fra ca. 1700. En mulig forklaring er at stril er dannet til verbet strila, «streve og ro».

— Store norske leksikon

Stril er et navn på folket som bor på strilelandet. Strilelandet er et løst definert område i Hordaland fylke. Historieverket «Strilesoga» definerer området til å omfatte Nordhordland og Midthordland utenom det gamle bysenteret i Bergen kommune. «Strilesoga» tar for seg disse kommunene etter kommuneinndelinga pr. 2001: Austevoll, Sund, Fjell, Øygarden, Fedje, Austrheim, Radøy, Meland, Askøy, Bergen, Os, Fusa, Samnanger, Osterøy, Vaksdal, Lindås, Masfjorden Tysnes og Modalen.

— Wikipedia

Aha! Den sunnhordlandske oppfatningen av begrepet har altså sitt opphav – i «Strilesoga», som Wikipedia-utdraget over henviser til. På den annen side omfattes både Os, Fusa, Tysnes og Austevoll både av begrepet og boken, som vi ser. Når Bergen selv er inkludert, beror det på at omegnskommunene (strilekommunene) Arna, Åsane, Laksevåg  og Fana tidlig på 1970-tallet ble innlemmet i bykommunen (Fyllingsdalen, overtatt fra Fana, ble, så vidt jeg husker, innlemmet tidligere) – på hvilket tidspunkt denne bloggeren selv befant seg innenfor gamlegrensen, for å unngå eventuelle misforståelser.

Jeg vil imidlertid utvise stor forsiktighet med å påberope meg betegnelsen «ekte bergenser», en term som visstnok fordrer at man er født på en tinntallerken i Marken – noe jeg vil tro er de aller færreste forunt. Men jeg er født, altså. I Sandviken sågar, som lensherre Erik Rosenkrantz først skilte ut fra Bergen i 1561, men som ble gjeninnlemmet i 1876 (min bedre halvdel, stakkar, lever i villfarelsen at tenåringsår i da forlengst gentrifiserte Fana gjør husbonden til stril).

Elaborering over oppvekst til tross, det er Oslo som er hjemme. Og hva oppvekst betreffer; liksom jeg kommer fra Sandviken (eller Bergen, om man endelig vil), kommer vår datter fra Oslo, selv om hun har det meste av sin hittil seksårige oppvekst fra Bærum. Men forsøkene på assimilering er godt i gang. Blant annet er hun blitt fortalt at her omkring kaller man Lunde for Londe. U-ene uttalles i det hele tatt o, jevnt over, skjønt jeg har til gode å høre «du» omtalt som «do». Men en hund kalles en hond – dertil med svært tydelig d. Det er aldeles så man hensettes til Tyskland. G-ene er også svært påtagelige i ord som «vogn» eller «magnet».

Det kan fort medføre en viss forvirring, som da en eller annen ulykke inntraff i Lukksund. Nyhetsmedienes gjengivelse av muntlige rapporter fra lokalbefolkningen, førte til at stedet i skrift ble omtalt som «Lokksund», til samme lokalbefolknings store ergrelse. Nå syns jeg imidlertid ikke man kan forvente at folk annensteds skal forstå at bokstaver som uttales o skal skrives som noe annet.

Jeg innser nå at jeg har snakket meg så pass ut på viddene at det bør settes strek.

Men følg med, det stopper neppe her. Og for alt jeg vet, ender jeg med å trives med de landlige pussighetene?

Fisketorget i Bergen

… her handler hver mann. Omtrent slik lyder et gammelt bergensk vers, som etter min mening også er svært dekkende, for kremmerånden er svært fremtredende mellom fjellom syv. I uminnelige tider, på Fisketorget, som vi ser over, for eksempel. Og i bakgrunnen skimtes en rekke gamle handelshus, av hvilke noen, Wallendahl-gården, tror jeg det må være, så nye som 1950-tallet, dog.

Da vi flyttet over langfjella sist helg, ble min kjære med flyttelasset, som velvilligst ble kjørt av en gammel venn av henne, mens vår datter og jeg tok Bergensbanen fra Lysaker til Bergen (om enn med buss for tog til Drammen). Vel fremme i Bergen, tilbrakte vi en natt hos min gamle mor, før vi strenet rundt i gatene, i påvente av bussen som skulle bringe oss til Halhjem og fergen der. En halvtimes overfart over fjorden, og svigerfar stod med bil og ventet på den andre siden. Derfra gjensto kun et kvarters kjøretur.

Sannheten er at det er langt lettere å komme fra Oslo til Bergen enn fra vår nye adresse til Bergen. Nok en av mine berømte digresjoner der. Nok av dem.

Bergen, ja! Jo, vår datter og jeg strenet gatelangs, som sagt. Vi passerte min gamle skole i Kong Oscars gate, hvor jeg trådte mine gymnasiesko (jeg sier det slik, siden gymsko trolig bare er egnet til å skape forvirring). Mer om den ved et annet høve. For den lille var naturligvis kanonkulen i tårnveggen på Domkirken et fascinerende skue, men vi heftet oss ikke videre ved den, og fortsatte opp Lille Øvregate, ned Vetrlidsalmenningen – og vi befant oss i Vågsbunnen, ved Fisketorget, som bildet for oven viser.

Herfra bar det mot Torgalmenningen, og jeg følte at vi i bunn og grunn hadde dekket det meste.

Torgalmenningen og Vågsbunnen

Og jeg tenkte, som så ofte før, WTF!? Er dette alt? Jadablada, du har alltids Nordnes, Fløien, Ulriken, Sandviken og Nygårdshøyden, men lite av det minner synderlig om byliv, slik jeg er vant til å betrakte det etter nær et kvart århundre i hovedstadsegnen.

Du kretser rundt den altfor kjente og evinnelige Torgalmenningen, bare for å fastslå at hver runde stort sett avslører de samme ansiktene – på ny. Du innser at mønsteret må brytes, og langer utover Strandgaten, bare for å oppdage at de samme ansiktene har tenkt samme tanke, selv om de kanskje har lagt traseen over Engen og ned Christian Michelsens gate eller.no.

Jeg snur meg, og får nok et (altfor) kjent tablå lukt i fleisen:

Ole Bulls plass (eller stemmer ryktet, om at den en gang i tiden byttet navn til Olav Vs plass?) skimtes for enden av Torgalmenningen, med Johanneskirken tronende over, i det fjerne.

Og ja, de samme, gamle, triste, kjente fjesene… De sitter vanligvis på toppen av fornuftige allværsjakker. Et fenomen jeg faktisk ikke ble vàr før jeg flyttet fra byen på 1980-tallet.

De anfektelsene jeg gir til kjenne i denne bloggen handler med andre ord langt mindre om øyen Tysnes enn om Vestlandet som sådan. Jeg kan ærlig talt ingenting med alt dette forsvinnende lille og innestengte – en egenskap jeg for øvrig tilskriver geografi og arkitektur, så vel som mentalitet. Når alt kommer til alt, er det nemlig den vestnorske mentaliteten som tærer mest.

Derfor, kjære kone, om du på noe tidspunkt skulle slumpe til å lese dette: Ikke et vondt ord om hjembygden din herfra. Betraktningene mine handler i det alt vesentligste om Vestlandet. Det er bare så utgjort at jeg altså observerer det selvsamme Vestlandet fra Tysnes, som dermed må ta støyten.

C’est la bloody vie.

P.S. En liten digresjon igjen: Den observante leser vil ha registrert den blytunge himmelhvelvingen i samtlige av de ovenstående bildene. De ble knipset sist søndag, på det som her omkring klassifiseres som en godværsdag. Parce ce qu’il ne pleure pas, naturellement. Nuff said, non?

Sissel Kyrkjebø

«Kom, dette må du nesten se,» sa min kone. Det var noen uker før vi flyttet fra Høvik, og hun hadde postet en YouTube-snutt fra hjembygden i fjesbokprofilen sin. Nå ville hun muntre opp husbonden, som hun visste gruet seg fælt til flyttingen. Ho vil meg jo so vel:

Når man ser på alt dette naturskjønne, må man jo nesten vedgå at det er vakkert her på Tysnes. Når forholdene ligger til rette for det, men «Hallelujah-guttene» er muligens ikke helt min tekopp. Han må ha sett Vestlandet under optimale værforhold, Tore Ørjaseter også, da han publiserte «Å Vestland, Vestland» i diktsamlingen I Dalom for 99 år siden:

Å Vestland, Vestland! Når eg ser deg slik
med fagre fjell og fjord og tronge vik,
det stig i all sin venleik stort og vilt
og atter møter meg så mjukt og mildt.

Mjukt og mildt, min rumpe, tenker jeg. Men det er vel slik med steder flest. Pynt dem i sin fineste skrud, skru godværet på og la folk vandre smilende omkring, og vips…

Skal vi bare tiltre Louis Armstrongs «What a wonderful world», først som sist? Når forholdene ligger til rette for det, altså.

P.S. Kone pone ønsker meg virkelig bare alt vel. I dag returnerte hun fra butikken med Morgenbladet til far. Rett nok en avis for hvilken far selv nærer den største forakt, men hva gjør man ikke for en doft av den stora världen?

Skriv inn e-postadressen din under for å abonnere på denne bloggen, og motta e-postbeskjed om nye poster.

Bli med 4 andre følgere

Stoffkategorier

Riksmålsforbundet
NRK Østlandssendingen

Poster etter dato

august 2017
M T W T F S S
« Nov    
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

Top Rated

Mine tweets

RSS Insignificances (NO)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bladet Tysnes

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stabæk IF

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

Bloggstatistikk

  • 19,779 hits
%d bloggers like this: