You are currently browsing the monthly archive for juli 2009.

Sissel Kyrkjebø

«Kom, dette må du nesten se,» sa min kone. Det var noen uker før vi flyttet fra Høvik, og hun hadde postet en YouTube-snutt fra hjembygden i fjesbokprofilen sin. Nå ville hun muntre opp husbonden, som hun visste gruet seg fælt til flyttingen. Ho vil meg jo so vel:

Når man ser på alt dette naturskjønne, må man jo nesten vedgå at det er vakkert her på Tysnes. Når forholdene ligger til rette for det, men «Hallelujah-guttene» er muligens ikke helt min tekopp. Han må ha sett Vestlandet under optimale værforhold, Tore Ørjaseter også, da han publiserte «Å Vestland, Vestland» i diktsamlingen I Dalom for 99 år siden:

Å Vestland, Vestland! Når eg ser deg slik
med fagre fjell og fjord og tronge vik,
det stig i all sin venleik stort og vilt
og atter møter meg så mjukt og mildt.

Mjukt og mildt, min rumpe, tenker jeg. Men det er vel slik med steder flest. Pynt dem i sin fineste skrud, skru godværet på og la folk vandre smilende omkring, og vips…

Skal vi bare tiltre Louis Armstrongs «What a wonderful world», først som sist? Når forholdene ligger til rette for det, altså.

P.S. Kone pone ønsker meg virkelig bare alt vel. I dag returnerte hun fra butikken med Morgenbladet til far. Rett nok en avis for hvilken far selv nærer den største forakt, men hva gjør man ikke for en doft av den stora världen?

Gammel HSD-buss

Jeg så en buss oppi veien her i sted. Jasså, det var da voldsomt, tenker du kanskje. Ja, for det er det, for tenk! Ett av dagens relativt få høydepunkter, faktisk.

Det har seg nemlig slik at det kun går buss fra grenden vår til kommunens handelssentrum og knutepunkt (det er nemlig der fergeleiet over til Halhjem, om man skulle ønske å reise videre til Bergen, befinner seg), Våge, én gang om dagen.

Vel og bra, tenker du kanskje, for hvem kjører vel ikke bil? Svaret på det spørsmålet er min kone og jeg. Jeg har fremdeles dårlig samvittighet etter klimagassutslippene jeg bidro til da jeg tok fly fra Oslo til Ålesund i slutten av mai. Og tilbake!

Det går naturligvis fint an å leve uten bil i Oslo, endog i Bærum. Faktum er at jeg anbefaler det, men jeg er ikke sikker på om postulatet holder stikk her omkring – noe som naturligvis gjør bygdefolk til de verste miljøsvin du kan forestille deg.

Foto: Gammel HSD-buss, av det slaget som gikk på Tysnes før om årene. Trolig også da én gang om dagen. Tore Sætre/Wikimedia Commons

Vin

Som jeg var inne på i hovedbloggen for noen uker siden, er det mangt man går glipp av når man bor så grisgrendt som Bærum, for ikke å nevne på Tysnes. I Bærum hadde vi i det minste inntil flere polutsalg, av hvilke vårt nærmeste befinner seg på Bekkestua, en tyve minutters frisk marsj oppi lia. Her hvor vi bor nå, på øyen Tysnes i Sunnhordland, fins det ikke engang ett.

Og så vi som har lovet vår eminente flyttebilsjåfør en god single malt for strevet, foruten den økonomiske kompensasjonen. Slikt byr på utfordringer, var det ikke for Vinmonopolets nettbutikk. Du leste riktig. Nu kan også jeg regne meg blant nettalkoholistene, etter at jeg i går bestilte en flaske god Laphroaig til flyttekaren, hvitvin til mor og rødvin til far, som streksenspor ble sendt fra Vinmonopolets lager i Oslo, med forventet ankomst her i havgapet i morgen (skjønt de visst pleier å være fremme alt påfølgende dag).

Men jeg kommer til å savne muligheten til å strene langs polutsalgets hyller og montere, på jakt etter flasketappet inspirasjon. For den er ofseleg uvisuell, den nettbutikken deres, gode vinmonopolister. Jeg bare nevner, i fall dere skulle fristes til å bedrive litt forretningsutvikling.

Det slår meg i det hele tatt at netthandel i langt større grad blir en faktor i vår families hverdag.

Det får meg til å føle meg så… Moderne!

P.S. Ordningen med postbrakt drikke er ellers usigelig praktisk, når man bor slik til som oss, men den har én hake: Alle kjenner postbudet og postbudet kjenner alle, og det tar nok ikke lang tid før hele bygden vet at «Dei nye så bur i da gule huset nere ved elvo drikk alkohol. Nett så han dei tok i Våge. Ja, du veit kven eg meinar. Ingen nøymt, ingen gløymt».

Huttetu!

Bladet Tysnes i østnorsk sol

Den på alle måter utmerkede nettutgaven til lokalavisen her omkring kunne sist fredag bringe følgende sjokkmelding, under overskriften Promillekøyring i Våge:

Torsdag mottok politiet melding om at ein bil hadde blitt observert i Våge, og at det var mistanke om promillekøyring. Det var på føremiddagen at tipset kom inn. Føraren av bilen vart bedt om å blåsa i alkoholmålaren, og testa positivt. Det vart teken blodprøve av mannen, og førarprovet vart beslaglagt.

Min første innskytelse er at det var det får være grenser for hvilke bagateller som vies spalteplass, men så tenker jeg at det er agurktid – selv på Tysnes. Og en bagatell er det vel strengt tatt heller ikke, men jeg har andre betenkeligheter.

Det er ingen hemmelighet at jeg lenge har vært skeptisk til at pressen navngir mistenkte eller tiltalte i de ymseste sammenhenger, noe jeg syns knapt nok burde vært lov etter en rettskraftig dom. Som det fremgår av nyheten over, har lokalavisen gjort seg megen møye med å anonymisere den forsofne bilist, men denslags røyklegging er fåfengt i små lokalmiljøer, som vi alle – lokalavisredaksjonen inkludert – vet.

Det tør være unødvendig å tilføye at jeg er dypt og inderlig shocka. Skal ikke anstendige familiefedre lenger få springe gatelangs i netto’n, uten at det blir overskrifter av det?

Bildet av lokalavisen for oven er for øvrig knipset på Høvik i Bærum i våres. Noe som forklarer solskinnet.

Kristian Trægde

«Typisk østlendingar! Klagar berre dei får nokken vindkast. Da e jo sånn da e her heile tida,» fnyser min kone til sin mor, som sitter i sofaen vår. Nettopp, tenker jeg i mitt stille sinn.

På Dagsrevyen varsler de liten storm på Sør-Østlandet. Østlendingene tjorer fast det som tjores kan, noe som avstedkommer enda noen fnys. «Liten storm! På Vestlandet pleier det å vera orkan,» lyder det fra sofaen.

Jeg gleder meg alt.

Chuck Norris med stor beltespenne

«Bevares, jeg har sett masse, masse traktorer i dag,» fortalte seksåringen vår meg veslevoksent her i går. Dét var jo litt av en bombe, tenkte jeg, men nikket interessert og fortalte at bonden trenger den til litt av hvert. Nå er det jo ikke slik at hun ikke har sett dem før, men da har de stort sett tilhørt en og annen sjelden anleggsgartner.

Selv har jeg registrert at andelen menn som går med armene et stykke ut fra kroppen… Ja, du vet hvordan jeg mener; litt som Den utrolige Hulken™, nok er noe høyere enn den er i bynære strøk. Noe som brakte meg i tanker om en annen observasjon jeg har gjort meg – i lokalavisen:

Svært mange av de lokale mennene tar seg til beltespennen, helst med begge hender, når de poserer for fotografering. Chuck Norris rinner umiddelbart i hu, og jeg tror nok det er noe der. Enten det eller så er det fordommene som gjør meg ekstra vàr for slike fenomener. For å være oppriktig, holder jeg ikke akkurat det for helt usannsynlig.

Men jeg begynner så småningom å se frem til oppholdet i havgapet med en viss forventning – om utallige observasjoner av antropologisk interesse, vil jeg tro.

Apropos Chuck Norris… Eller… Nei, jeg vet ikke helt hvorfor, men fyltes brått av en uimotståelig trang til å formidle et portrett av stedets lensmann, Lorentz Lunde, som for øvrig er en knakende grei kar, etter hva de forteller. For anledningen tyvlånt fra Bergens Tidende (frekke bloggere, altså):

Lensmann

I går så jeg en bil med BN-skilter, slike som man hadde i Asker og Bærum før om årene. Man ser ikke slike der omkring lenger, mest sannsynlig fordi bilparken hovedsakelig er svært ny, i motsetning til hva tilfellet er over store deler av Vestlandet.

Det er mulig jeg tar feil, men jeg ville gjette at de fleste bilene på veiene her vest faktisk er brukte.

Bare en liten observasjon. Jeg vet ikke helt om noe kan utledes av den, men den føyer seg pent til vår datters kommentar i forgårs: «Pappa, pappa! En gammel bil! Og den er ødelagt!». Hun er ikke vant til slikt, stakkar, men den lot til å være i kjørbar stand.

Høvikveien

Jeg sitter på en øde øy på Vestlandet. «Øde» er naturligvis et relativt begrep, for de har Internett her, som sågar er installert i huset vi tok i vår besittelse forleden. Men far i huset – og datteren – har hjemlengsel. Det gir seg så mange utslag, som for eksempel at jeg nyss slo opp høvikadressen vår på Google Maps.

Vår datters blå plaskebasseng skimtes tydelig ved siden av terrassen, og det er sol. Sol, for pokker, sol!

Velkommen til Il pleure, en blogg om mine personlige erfaringer med å flytte fra storbyen til landsbygda, på Vestlandet, til og med, etter et helt liv i byen.

Jeg skal ikke gå i detaljer her, men om du vil vite mer om bloggen, finner du antagelig det du søker her.

Les også ansvarsfraskrivelsen, så slipper vi sikkert noen misforståelser.

God fornøyelse!

Skriv inn e-postadressen din under for å abonnere på denne bloggen, og motta e-postbeskjed om nye poster.

Bli med 4 andre følgere

Stoffkategorier

Riksmålsforbundet
NRK Østlandssendingen

Poster etter dato

juli 2009
M T W T F S S
    Aug »
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031  

Top Rated

Mine tweets

RSS Insignificances (NO)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bladet Tysnes

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stabæk IF

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

Bloggstatistikk

  • 19,779 hits
%d bloggers like this: