Pontius Pilatus toer sine hender. Utsnitt av Mattia Pretis maleri (1663).

Jeg toer mine hender og påtar meg intet ansvar for eventuelle fortolkninger av det som fremkommer i denne bloggen, men føler at jeg nok skylder noen presiseringer:

Kjære kone, kjære svigermor og -far, og kjære nye sambygdinger (ennskjønt den nye vel er meg) dere må ikke tro at denne bloggen handler om den på alle måter utsøkte gudinneøya. Det er alt det allmennvestnorske som undrer meg. Og skulle det falle en og annen kritisk merknad, er det selvforakten som gjør seg gjeldende.

Jeg ser meg i speilet og tenker Din usle vestlending, du! Mørkemann, svartmaler, pessimist, slubbert og puritaner, enda noen kopper svensk, og et drammeglass dansk, blod i årene har holdt de verste utslagene av vestnorsk misunnelse og svartsyn i sjakk.

Den observante leser vil for øvrig ha notert at jeg nyttiggjør meg dialekt i utvalgte sitater. Dels fordi sitatene uttales som de gjengis, altså for autentisitetens skyld, men også som et dramaturgisk grep. Vi snakker med andre ord ikke om noen form for latterliggjøring.

Jeg gjør altså som Pontius P. Diddy; toer lankene og håper dere tilgir min undring og mine observasjoner, litt sånn halvveis utenfra.

Advertisements