I dag har vi feiret vår lille nevøs fireårsdag, store, fine gutten, rundt middagsbordet hos svigers, med påfølgende kake og sådant mere.

Praten gikk om alt mellem himmel og jord, som den ofte pleier i slike sammenhenger, skjønt sveipet også innom emner jeg fortsatt finner litt eksotiske. Som dagens middag og sosiale samvær i bedehuset. Det helt store sjokket var det selvfølgelig ikke, siden jeg selv hadde forestått publiseringen av forannevnte artikkel, men det er rart med det: Noen fenomener venner man seg aldri helt til.

Jeg ville lyve om jeg påberopte meg synderlig innsikt udi det psykologiske, men har forstått så meget at barn liker belønning, og vet en del om hvordan den oppnås. Det siste gjelder ikke minst vår datter, som vet å spille på de rette strengene, slik hun i eftermiddag gjorde, med klare referanser til noe som ifølge henne skjedde «på skulen«. Til hvilket samtlige voksne ansikter, så nær som ett, lyste opp, med høylydte bifall av slik veltalenhet.

De kan være sleipe, disse små. Når de vil.

Av andre utsagn som falt over middagsbordet, kan jeg ellers, som eksempel på den lokale sprogkoloritt, nevne denne sprelske salven:

Ka hette mammo te Marit i krokje?

Med litt hell begynner jeg å få tak på jargonen innen vi er kommet halvveis ut i århundret.

Reklamer