You are currently browsing the tag archive for the ‘musikk’ tag.

Jeg vet ikke hva som er kommet over meg. En liten assosiasjon til bloggtittelen, antagelig, og det faktum at den amerikanske, primært Paris-baserte, fotografen Man Ray (1890–1976) alltid har vært en solid favoritt. Her representert ved et utsnitt av «Tårer» (1930–1932):

Man Rays Tårer

Og siden assosiasjonene først flyter fritt:

Reklamer

I dag må jeg nesten skryte litt av svigerfar, som har komponert, produsert – og videoredigert – denne slåtten hjemme i «Ørneredet», bua uti haven (selv blir han visst aldri helt fornøyd):

Og litt av Den signifikante andre, som oversatte til engelsk, oppsatt på å beholde rim og rytme – og fikk det til!

Rap og andre hiphop-elementer har aldri vært min ting. For det første er jeg definitivt for gammel for slikt (det syntes jeg for øvrig også da jeg først ble introdusert for den, for 27 år siden), dessuten befinner den seg et godt stykke unna det jeg anser mine musikalske preferanser.

Men så hørte jeg Karpe Diems Byduer i dur (WTF?), som for en stor del handler om Oslo. Du merker den, straks du begynner å lytte – helt umiskjennelig: Lyden hjemmerfra. Oslos puls. Hør selv:

Du hørte den, til og med kjente den, ikke sant? Hjemme. Sammenfattet i en rap – selv for oss som ikke liker denslags. Noe av det jeg misliker med rap, er for øvrig tekstenes utilgjengelighet, men den går slik, med alle skrivefeil – og den noe tvilsomme slutten:

Magdi: Fanget av blikk, fanget av blikk, fanget av blikkfang/
rammet av litt savn, men anger er stillstand/
du sa jeg var blitt, sa jeg var blitt, sa jeg var blitt en annen/
hakker det, bytt sang, fuck it, jeg gir faen/
jeg har vært her i ti, vært her i ti, vært her i ti år/
med hjerte for byen vår, du har vært der siden i går/
jeg rappa der de, rappa der de, rappa der de står/
og vært der når de slår, så jeg er’ke forbi sår/
jeg unner deg alt, du burde forvalta pundet på noe annet i livet/
du kunne vært annet enn underbetalt og hata Karpe Diem/
for under meg er alt som rapper/
dette var det jeg greide/
jeg kunne nok valgt å slacke, og ikke gått hele veien hit/

Refr: Våkna opp av at byen min sang/ x 3
våkna opp at byen sang for meg/

Bridge: Hun sang for meg, hun sang for meg/
klokkene fra bysyklene og kirken/
de blanda seg, til en sang for meg/
gatepop av byduer i dur/
Find More lyrics at http://www.sweetslyrics.com
det falt et eple fra gatelykta/
de jobber med å få røttene til gata fiksa/
men stopper klokka seks for da har gata kvikna/
med gatepop av byduer i dur/

Refr:

Chirag: Kan like godt stille meg der tv’n står/
for jeg kommer til å være på tv’n i år/
hele tiden, hele livet/
lommeboka er åpen som et flygel/
og de flyr ut, hele livet ut/
like får sjalusisen i deg bryter ut/
din tur mot asfaltprinsen/
blir knust og klappa, bitches/
jeg gror noen kroner som gir meg tropevarme ved Mauritsius/
kaller meg for hovedmannen i hovedstaden, og mene business/
snakker gujarati, men de svarer fortsatt på punjabi/
bumpe Karpe-mp3 i BMW for alltid, bhaiji/
det er’ke kunsteliten, fuck det hipsterpisset/
vi går til bunns i beaten, ler av kicksa dine/
du henger med utrolig døve moteløver, jævla klovner/
vi gir deg dopet rett fra boothen, til vi jævla sovner/

Refr:

Oja. Selv om jeg aldri skulle komme hjem igjen, er det bare å sette på Byduer i dur, og jeg er der, for en stakket stund.

«Bondeknølmusikk,» lød det kontant fra vår håpefulle da hun hørte denne i et NRK Super-program, sikkert som auditiv staffasje til et tøyseinnslag med line dance eller lignende (jeg fulgte ikke så godt med):

Jeg kvakk til, men måtte rimeligvis smile av at eplet og stammen åpenbart ikke faller så langt fra hverandre, om stammen da ikke faller med eplet på, som tilfellet stundom kan være. For her har vi helt klart ramlet i den samme fellen, begge to; å pådra oss fordommer det muligens ikke fins belegg for. Jeg skriver «muligens» fordi jeg har innsett at det faktisk skal godt gjøres å delta i festlig lag her omkring – uten å bli eksponert for Lynyrd Skynyrds toner, om de så er fremført av lokale krefter.

En liten far og datter-prat kan med andre ord vise seg nødvendig, så hun ikke gjør seg upopulær i egnen. Og så må hun ikke glemme at hun tross alt har familie i Bamalama – en referanse som altså ikke henspiller på Ram Jams Black Betty (Bamalam).

I går derimot, var det barneselskap i huset (far er irettesatt for betegnelsen. Når man fyller syv heter det bursdagsselskap, må vite!), skjønt dagen selveste ikke er før på tirsdag.

Heppy bøvstej, jenta mi!

Heppy bøvstej

Absolute Brahms, leser jeg. Superfamily. Og Carmina burana? Pøsj! Kom tilbake når dere har noe å fare med!

Bjørn Jensen på Mandelhuset

Klikk for full størrelseSamme hva dere tror, driver vi ikke og leker butikk, selv om vi bor på landet, nemlig (klikk bildet til venstre for til fulle å nyte parykk og bart)!

Så om det er flere som har fordommer nå: Ta en tur på Mandelhuset!

Men «22 [sic] og 23 [sic]  januar får dykk [sic] oppleva…» og «Show start»?

Saft inderlig suse!

Og det er ikke alt! I aften, for eksempel, er fruen på strikkekafé. Sånt no’ har vi ihvertfall ikke i by’n.

Et lite P.S. dog, før Hjorthen og Indregard kommer med presiseringer:
Jada, jeg skjønner at mannen formodentlig er komiker eller.no, men folk her omkring vet åpenbart hvem han er for en, og det er forskjell på humor og humor, hvorav utelukkende det siste av eksemplene under har appell her i egnen – og det til de grader (forstå det den som kan):

Bergenstrubaduren Jan Eggum (foto fra janeggum.no)

I forgårs holdt Massive Attack hoff på Rockefeller, så jeg tilfeldigvis, da jeg slumpet til å kikke på Krinkens Lydverket i går aftes. Pytt sann, intet bemerkelsesverdig ved det, i og for seg. Utallige av favorittartistene mine avholder regelmessig konsert i osloegnen, uten at det heves nevneverdige øyenbryn – hvor moro det enn hadde vært å være der. Så langt jeg kan bedømme, orket ikke hovedstadspressen engang å omtale begivenheten – utover Aftenpostens epistel om Berlin-konserten deres om en ukes tid. Man kan jo nesten forstå dem, midt oppi all skatteviraken og allting.

Her på Tysnes lader bygda opp til høstens store begivenhet: Jan Eggums opptreden på Mandelhuset den 27. november, som utvilsomt blir en mann av huse-experience.

Det begynner, riktignok sakte, men lell, å demre for meg at jeg må lære meg å bli fornøyd med det jeg har.

Men YouTube kan de ikke ta fra meg:

( . . . )

Kan de?

På grunn av pc-tyveriet i Oslo hin uke, ligger jeg håpløst etter med en bokoversettelse jeg var kommet godt i gang med. Forlaget puster meg i nakken, så her går de fleste av døgnets våkne timer med. Planen var å ta en økt i går aftes også – inntil vi fikk gjester på døren.

Misforstå meg endelig rett: Det var veldig hyggelig, men bidro nok ikke til å dempe panikken som er begynt å bre seg i min ellers så stoiske kropp.

Det ble en sen natt. Nå, først ved tolvtiden på en regnfull (bombe!) søndag, sitter far foran pc-en igjen, klar til dyst, men med sterkt behov for noe beroligende på ørene.

Allegris Miserere er funnet frem, om ikke i samme innspilling som vist under. Jeg fant frem Trinity Colleges (Cambridge) versjon. Den er fin, den også.

Til arbeidet nu.

Høyt arbeidstempo forhindrer meg i å begå blogginnlegg verdt å snakke om, men et pauseinnslag er det tid til, spesielt når det er så vakkert.

Husker De denne?

John Constables Seascape study with raincloud

Setningen er naturligvis det rene nonsens, brukt som middel til kartlegging av dialektale forskjeller på de britiske øyer – derav også det britiske motivet for oven.

denne øyen derimot, har innpå to dagers oppholdsvær atter veket plass for det fallende regnet, comme d’habitude. Alt er med andre ord som det skal. Man fristes rent til å søke trøst i kunsten, som manifestering av at det granngivelig også regner annensteds. Men i hjertene… Den var litt drøy, vel (jeg er slik en ufølsom jævel):

Il pleure dans mon coeur
Comme il pleut sur la ville;
Quelle est cette langueur
Qui pénètre mon coeur?

Ô bruit doux de la pluie
Par terre et sur les toits!
Pour un coeur qui s’ennuie,
Ô le chant de la pluie!

Il pleure sans raison
Dans ce coeur qui s’écoeure.
Quoi! nulle trahison?…
Ce deuil est sans raison.

C’est bien la pire peine
De ne savoir pourquoi
Sans amour et sans haine
Mon coeur a tant de peine!

Ornament

Så er heller ikke Verlaine den eneste som er henfallen til meteorologiske metaforer. Eurythmics har også litt å svare for. Kan de ikke for én gangs skyld besynge og -skrive regnet – for regnets egen skyld? Jeg er veldig klar for det nå, kjenner jeg. Nu og vel&vel… Øs pøs:

Kunst:

  • Bilde: John Constables «Seascape study with raincloud»
  • Dikt: Paul Verlaines «Il pleure dans mon cœur»
  • Musikk: Eurythmics’ 1999-versjon av «Here comes the rain again»

Skriv inn e-postadressen din under for å abonnere på denne bloggen, og motta e-postbeskjed om nye poster.

Bli med 3 andre følgere

Stoffkategorier

Riksmålsforbundet
NRK Østlandssendingen

Poster etter dato

desember 2017
M T O T F L S
« nov    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Topprangert

Mine tweets

RSS Insignificances (NO)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bladet Tysnes

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stabæk IF

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

Bloggstatistikk

  • 19,889 hits
%d bloggere like this: