You are currently browsing the monthly archive for september 2009.

Innslag om Feiringklinikken på Østlandssendingen onsdag 19.08.2009

Etter at familien flyttet vestover på sensommeren, har jeg gjort det til en del av den daglige rutinen å få med meg Østlandssendingen, når avkommet har gjort seg ferdig med Barne-TV. Og så jeg som sjelden fant det umaken verdt før om årene. Nå er det blitt en dyd av absolutt nødvendighet, både for å bevare det som måtte være tilbake av forstanden – og for å opprettholde en minimumskontakt med sivilisasjonen.

Men avkommet er begynt å bli utspekulert. Jeg pleier å gjøre unna forefallende ting mens hun hygger seg med Barne-TV. Problemet er imidlertid at hun, vel vitende om at NRK1 erstatter Barne-TV med «kjedelige» Østlandssendingen klokken 18.40, sørger for å få barnegreiene med seg på NRK Super, som mellom 18.00 og 18.40 går i samsending med NRK1. Far aner med andre ord fred og ingen fare, inntil han ved 18.50-tiden myser på klokken, i forbannelse over at nok en østlandssending er gått tapt.

What, me worry?

 Én tann mindre

Alfred E. NeumanHun ser utspekulert ut også, gjør hun ikke? For anledningen midt i tannfellingen (nok én forsvant i aften). Så får min leser (eventuelt i pluralis) heller tilgi billige paralleller til Mad Magazines Alfred E. Neuman, både hva det dentale og devisen (altså What, me worry) betreffer.

Jeg må innrømme at jeg har vært ytterst tilbakeholden med å legge ut bilder av øyenstenen. Det skjer så mange rare ting på Internetten i slike sammenhenger, men nå tjener tilbakeholdenheten ingen hensikt lenger, nå som skolen nettpubliserer bilder av barna over lave sko – enda jeg er viss på at de utviser den største nennsomhet i utvalg av bilder.

Hvorom alt og intet, har vi gudskjelov Østlandssendingen på nett-TV! Og så legger jeg en intro-/utro-snutt her, til trøst for, og repetitiv avnytelse for deprimerte utflyttere:

Reklamer

På grunn av pc-tyveriet i Oslo hin uke, ligger jeg håpløst etter med en bokoversettelse jeg var kommet godt i gang med. Forlaget puster meg i nakken, så her går de fleste av døgnets våkne timer med. Planen var å ta en økt i går aftes også – inntil vi fikk gjester på døren.

Misforstå meg endelig rett: Det var veldig hyggelig, men bidro nok ikke til å dempe panikken som er begynt å bre seg i min ellers så stoiske kropp.

Det ble en sen natt. Nå, først ved tolvtiden på en regnfull (bombe!) søndag, sitter far foran pc-en igjen, klar til dyst, men med sterkt behov for noe beroligende på ørene.

Allegris Miserere er funnet frem, om ikke i samme innspilling som vist under. Jeg fant frem Trinity Colleges (Cambridge) versjon. Den er fin, den også.

Til arbeidet nu.

Vin

En av fordelene ved å bo i byen, er muligheten til å følge plutselige innfall, i trygg forvissning om at gjenstanden for innfallet, hva den nå måtte være, befinner seg innen umiddelbar rekkevidde.

I dag fikk jeg lyst på rødvin. Fortrinnsvis en god og italiensk en.

Det er bare ett problem: Skal du ha vin her omkring, må du bestemme deg minst to dager i forveien, om du ønsker den tilsendt – eller tilbakelegge en halv dagsekspedisjon til Os, hvor det nærmeste polutsalget befinner seg. Og for å være ærlig; lyst på vin hadde jeg ikke.

Så bestill på vinmonopolet.no da, tenker du kanskje. Joda, jeg kunne ha gjort det, senest på onsdag. Problemet er at jeg ikke hadde lyst på vin på onsdag. Impulsivitet lar seg ganske enkelt ikke planlegge, som du sikkert vet.

Og så savner jeg montrene med nyheter – og polbetjening som er sprekkeferdig av nyervervede vinkunnskaper, som de verker etter å dele med deg.

Gøy på landet? Skal du få meg til å tro!

Ballbingen i Lunde

Endelig har ungdommen i Lunde-grenden fått noe å fylle fritiden med. Det stilles store forventninger til ringvirkningene av den nye ballbingen, som åpnes høytidelig, med ordfører og annet storfolk, lørdag den 10. oktober. Og med stor festivitas for grendens store og små.

Ballbingefest

Tro om deg er jeg som er bymannen? I så fall må jeg si jeg føler meg fryktelig beæret. Og på kvelden blir det dans, kunne hustruen berette i går aftes, til inntekt for det gode formålet, som er blitt til på dugnad. Jeg måtte svare som sant var, at delaktighet under en bygdedans nok var litt av en barriere å forbryte, noe jeg er redd hun anså en nedsettende bemerkning, men jeg forsikrer: Lite ville være meg fjernere. Gi meg bare tid til å kjøpe kåbbåistøvler først.

Det står i det hele tatt stor respekt av bygdelaget i grenden, som trosser kommunal nedprioritering med en egeninnsats som fortjener honnør. Og bygdedansen er helt etter mønster av den amerikanske fiffens charity events – minus fiffen (om det da ikke fins en lokal variant jeg har gått glipp av).

Men det spørs om en ballbinge er nok til å snu ungdomsflukten. Eller om det overhodet fins noen tiltak som kan det.

Værvarsel på iGoogle

Jeg har disse to widgetene på iGoogle-siden min, som en daglig påminnelse om hvilke grusomme valg vi mennesker stundom treffer. Ikke for det, nå bor jo ikke vi i Bergen, men på bondelandet utenfor.

Dobbel ulykke, med andre ord.

Arbeidet forbyr meg fremdeles å bedrive fornuftig blogging i relativt overskuelig fremtid, men denne ble det tid til. Kikk gjerne innom igjen, for det kommer nok flere korte uvesentligheter.

Høyt arbeidstempo forhindrer meg i å begå blogginnlegg verdt å snakke om, men et pauseinnslag er det tid til, spesielt når det er så vakkert.

Husker De denne?

Lille Grensen i det orle morgengry

Etter å ha tilbragt en natt i sovekupé på Bergensbanen, våknet jeg i går morges, akkurat i tide til å få med meg passeringen av Høvik stasjon, og steg ut på Oslo S-perrongen med en uforklarlig borte bra, men hjemme best-fornemmelse, omtrent presis klokken 06.25.

Det føltes velsignet godt å puste osloluft igjen, og å myse blidt mot morgensolen. Det enkle faktum alene at det var sol, er noe jeg har lært meg til ikke å ta for gitt de siste par månedene, nemlig. Med halvannen time å drepe før dagens dont, strente jeg gatelangs for å ta inn så mye av Oslo som mulig, før en hel dags (og kvelds) innendørs møtetilværelse. Fra Jernbanetorvet bar det opp langs Kirkeristen og gjennem Grensen, til jeg befant meg på toppen av Lille Grensen (bildet over).

For en elleve–tolv år siden, da jeg arbeidet i Akersgata, hørte det til dagens rutine å svinge innom Kaffebrenneriet like rundt hjørnet på vei til jobb. Noe av det sympatiske ved Oslo er at man alltid finner et sted å sette seg, også klokken syv på morgenkvisten. Følgelig:

Kaffe og en brioche - minus briochen

Slike øvelser burde være obligatoriske, hvor man enn befant seg, i og for seg, men det er ikke fritt for at nostalgi spiller inn i dette høvet.

Alle som har tatt Bergensbanen, vil vite at det er smått med mobilforbindelse og radiosignal på vestsiden av vannskillet. Følgelig var jeg relativt uvitende om detaljene rundt valgresultatet, men vel fremme lyste overskriftene om «Den nye landsfaderen» mot meg:

Den nye landsfaderen i Studenterlunden

Jeg fastslo raskt at det kunne ha gått verre. Betydelig verre. Her på Tysnes, for eksempel, fikk Fremskrittspartiet rundt 25 prosent av stemmene. Hehe, det blir 422 stemmer i alt (husket jeg å fortelle at vi bor i en småkommune?). Men det er ikke fritt for at man får litt vondt av denne gjengen:

Venstres valgbod i Studenterlunden

Men det gjør ingenting. Det viktigste var at jeg fikk noen timer revitaliserende osloluft. Jeg hørte forresten rykter om at utskjelte Saras telt ved Spikersuppa skal fjernes. Det var ikke et øyeblikk for tidlig. For det er en skamplett midt i byens ansikt:

Saras telt

Det var i bunn og grunn alt jeg rakk før pliktene kalte. Bildene er, vanen tro, knipset med et enkelt mobilkamera. Speilrefleksen ble, sammen med laptopen, knabbet av en klåfingret ungdom på konferansehotellet samme ettermiddag. Sammen med ukers oversettelser, spekket av tung, medisinsk terminologi, om graviditet og svangerskap, would you believe.

Dermed er det på’n igjen, tilbake til side 1 – og en betydelig redusert oppdateringstakt her omkring.

Men det var godt med en tur hjemom, alt tatt i betraktning. Om enn bare for en dag. Her bor man i en grend på et par hundre sjeler, hvor alle hilser blidt. Jeg hilser like blidt tilbake, uten at det gjør meg klokere på hvem de mon være. Så kommer man til en kommune på rundt 580.000 innbyggere, og treffer gamle venner, kolleger og bekjente på annethvert hjørne.

Og det gamle spørsmålet vender tilbake: Er stedet der du henger hatten virkelig hjemme?

Det er sånne ting jeg reflekterer over, et halvt døgn etter «hjemkomst», til det vestenfjellske, hvor det søte septemberregnet, som det heter i den gamle Prefab Sprout-slåtten, siler: Oh my oh my, have you seen the weather, the sweet September rain. Rain on me like no other – until I drown.

Septemberregn har vi i alle fall i rikelig monn på denne siden av vannskillet. Det ble svært tydelig da jeg ankom Bergen tirsdag morgen, hvor de fleste, vanen tro, valset omkring i allværsjakkene sine, med hetten oppe – eller med paraply.

I motsetning til i Oslo, hvor det alltid er en åpen kaffebar å oppdrive ved morgenleitet, gikk jeg Bergen sentrum rundt, inntil flere ganger, på jakt etter et sted med brukbar kaffe og franske bakervarer, uten å lykkes, før ett sted (Michelsen ved Festplassen) åpnet dørene klokken åtte. Jeg hadde igjen noen timer å drepe før hurtigbåten til Tysnes skulle gå. Da kan man ikke reke gatelangs i regn og vind. Jeg hadde i alle fall ingen problemer med å fastslå at Bergen er et provinsielt ødeland, og at det slett ikke er rart at jeg engang forlot byen, men se bare hvor jeg bor nå:

Vel fremme på Tysnes hadde jeg en tre–fire kilometers spasertur igjen fra hurtigbåtkaien. Jeg må ha vært litt av et syn, i dress og slips langs beitemarkene. For to karer i en rød Mercedes spurte om jeg var fotturist, i byklær og med reisevesker. Noen hundre meter lengre nedi bakken stoppet de og forbarmet seg, med tilbud om skyss, velsigne dem. Det var begynt å regne (bombe!), og utsiktene til enda to kilometers vandring fremstod stadig mindre forlokkende, så jeg var ikke vanskelig å be. De to var selv forferdet over øyens skrale infrastruktur, men kunne fortelle at skyssen var å anse som en service fra kommunen – som altså var deres arbeidsgiver, skulle det vise seg. Kudos til ordføreren for den (skjønt han nok var lykkelig uvitende om at hans ansatte, mot alle intensjoner, bedriver service).

P.S. Jeg skrev et sted at de stadige impulsene, den konstante strømmen av nye inntrykk, er blant tingene jeg savner mest ved Oslo. Da jeg strenet over Jernbanetorvet mot Oslo S derimot, hang forsyne meg Pushwagner-bildet Catch a Ride, som jeg publiserte borti vanligbloggen min i sommer, fremdeles på stasjonsfasaden. Bummer! Misforstå meg endelig rett; jeg liker Pushwagner, jeg, men det var dette med den konstante strømmen…

Skjerpings, NSB! Eller Jernbaneverket, snarere. Fortsetter det slik, er det ikke rart at folk flytter til bygds.

Pushwagners Catch a Ride

P.P.S. Når så mye av det man til daglig bedriver er uløselig knyttet til Oslo, vil den observante leser muligens spørre seg hva i himmelens navn man har annensteds å bestille. Et spørsmål som er behørig etset inn i egen hjernebark, kan forsikre.

Gårsdagen skulle bli et kjært gjensyn med Oslo. Så begynte det også utenomordentlig bra, med gamle venner, kolleger og bekjente på hvert gatehjørne, under en blå oslohimmel, og kaffebarer som er åpne i morgentimene (ulikt hva tilfellet er i ødelandet Bergen, fikk jeg erfare ved returen i dag tidlig).

Nå skulle imidlertid gjensynet etter hvert vise seg å bli alt annet enn kjært. En svært hektisk konferansedag i Sonja Henie Ballroom kan man saktens leve med. Tross alt var det derfor jeg var der. Ved 17.30-tiden derimot, forlot jeg salen for en rask gjennomgang av noe teknisk i bankettsalen ved siden av. På få minutter hadde en ung tyv (hotellet har ham på tape) snappet levebrødet mitt med seg; en laptop og et kamera.

På mandag har jeg deadline på oversettelse av en bok jeg har arbeidet intenst med i flere uker — alt sammen nå i tyvens besittelse.
Men jeg tror jeg slutter her. Det er slitsomt å blogge på mobiltastatur. Videre sunt for rettskrivningen er det heller ikke.

Ådnastegen og Tysnessåta

Vi har hatt en fantastisk helg på Tysnesøya denne helgen, med oppholdsvær begge dager, hvorav én med sol(!). For første gang på de rundt syv ukene vi har bodd her. På bildet over sees Ådnastegen (i midten) og Tysnessåta (t.h.) tronende i bakgrunnen ved syvtiden søndag kveld. Foruten Bakkafossen (bildene under), Ådnastegen og Tysnessåta (uttales visst nok Tysnessåto), har vi Hovlandsnuten, Tjotlesveisen, Akka Bakka Bonka Rakka og en mengde andre navn som ville ha hensatt salig tyristsjef Johansen til den reneste ekstase. Selv får jeg stundom pepper for at jeg går surr i dem.

Etter en lang og sløv søndag, i kjølvannet av nattlige eskapader, bestemte vi oss til slutt for å nytte høvet til en aftentur i naturen, sammen med vår datter og hennes to år eldre fetter, som var på besøk.

Jeg har kommet til at det er på tide å yte Vestlandet generelt og Tysnes spesielt rettferdighet. For at det er vakkert her, når anledningen en sjelden gang byr seg, kan det umulig være tvil om. Selv om bildene er tatt med mobilkamera, burde de gi et omtrentlig inntrykk:

Hva enda verre er: Godværet ser ut til å vedvare. Vår datter og jeg rakk dessverre ikke å nyte morgensolen til fulle, der vi halset avsted til skolen skulen, og resten av dagen… Den går med til oversettelser foran en pc-skjerm.

Alt er med andre ord ikke bare mørkt og trist på Vestlandet. Bare mesteparten av tiden. Unntakene derimot, er nesten som å bo på en annen kant av landet.

Ap-roser

Javel, så braker det endelig løs. Vår lokale Ap-mann trakk et lettelsens sukk lørdag ettermiddag, idet han forærte min kone sine siste roser, formodentlig én til hver av husets stemmeberettigede. «Husk Valgdagen 14. september!» står det på dem. Han kan ta det med knusende ro, for dagen blir ikke glemt. Tvert om kommer jeg til å ergre meg over problemene forbundet med manglende tilgang på eget valglokale:

Valgkort

Men jeg kommer til å sende ham og, tror jeg, partiet hans, en vennlig tanke, når stemmene telles opp utover mandagskvelden. I festlig lag i går aftes fortalte jeg ham at Arbeiderpartiet burde ha mot til å kaste vrak på sengekameratene, i alle fall på Bondepartiet, og stable sin egen mindretallsregjering på bena, slik de hadde for vane før om årene.

De siste 20 årene har det forresten undret meg storlig at hverken Høyre eller Arbeiderpartiet synes å innse den mest åpenbare konstellasjonen av dem alle; En koalisjonsregjering utgått av de to. Slik jeg ser det, er det bare vanetenkning og gammel fiendskap som hindrer dem i å slå pjaltene sammen, for politikken er da til forveksling skremmende lik.

Takk for rosene lell. Siden jeg har vært i det potetiske hjørnet i det siste, kvitterer jeg med et roserelatert dikt, en ditto slått – og ønsker om et ordentlig godt valg:

Rose is a rose is a rose is a rose
Loveliness extreme.
Extra gaiters,
Loveliness extreme.
Sweetest ice-cream.
Pages ages page ages page ages.

Ornament

— Gertrude Stein, 1913 (fra diktet Sacred Emily)

For noen ganger er en rose kun en rose, og altså ingen stemmesanker. Skjønt jeg har gitt mitt ord på at jeg skal la meg verve til det kongelige DNA, enda jeg, som den politiske rebellen jeg engang er, ikke har noen verdens ting i partipolitikken å bestille. Men et ord er et ord – og rose en rose en rose.

Skriv inn e-postadressen din under for å abonnere på denne bloggen, og motta e-postbeskjed om nye poster.

Bli med 3 andre følgere

Stoffkategorier

Riksmålsforbundet
NRK Østlandssendingen

Poster etter dato

september 2009
M T O T F L S
« aug   okt »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
282930  

Topprangert

Mine tweets

RSS Insignificances (NO)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bladet Tysnes

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stabæk IF

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

Bloggstatistikk

  • 19,889 hits
%d bloggere like this: