Når man har levd et helt liv i byen, innebærer flytting til landsbygda litt av et sprang. Denne bloggeren har en 47 års bytilværelse på baken, hvorav 25 i Bergen, 18 i Oslo og fire i Bærum. Det siste kan vel knappest kalles bytilværelse, men en tolv minutters togtur fra Høvik stasjon til Nationaltheateret, kvalifiserer sånn halvveis.

Nu er min kone repatriert til hjembygda, som hun i en årrekke har savnet slik, med vår felles datter og meg på slep. Overgangen oppleves som en absurd feberfantasi. Like utenfor bruser elven, over sine bredder av store nedbørsmengder (naturligvis), 24/7. «Jeg vil ikke bo her,» sier vår datter på ennå uforfalsket bokmål, og jeg tenker likedan, samtidig som jeg håper savnet etter de gamle vennene og sivilisasjonen avtar når hun først er i gang med sitt første skoleår.

I denne bloggen kan du lese mer om overgangen fra livet i Tigerstaden (og tilliggende herligheter), til tilværelsen på den ytterste nøkne ø. Da familien vår flyttet fra Oslo til Bærum i 2005, var jeg nok en anelse skeptisk. Tenk å forlate det deilige bylivet, til fordel for grønne plener, skrekkinngytende villastrøk og øredøvende fred! Det gikk seg til på et vis, takket være den korte avstanden til byen. Men nå?

Følg med, følg med!

Dersom du har lignende erfaringer, er jeg glad for å høre om dem.

Stort sett vil nok bloggen preges av korte observasjoner. Om ikke mikro-, så i alle fall miniblogging, med andre ord. Dermed får den langt mer av et dagbokpreg enn jeg hittil har funnet naturlig, uten at noe av det blir for personlig. Andre betraktninger finner du fortsatt i den regulære bloggen; Insignificances på norsk (eller på engelsk).

Jeg antar at bloggens navn er relativt selvforklarende, men må vel se i øynene at ikke alle hadde fransk på skolen, skjønt det også fordrer en smule fantasi (noe bloggeren Hjorthen har hjorth meg oppmerksom på). Il pleure betyr helt enkelt at noe eller noe gråter. I dette tilfellet himmelen og jeg, noe  som for himmelens del innebærer regn, som man ved selvsyn får konstatert i rikelig monn om man befinner seg på Vestlandet. Og siden The Art of Noise har fulgt meg gjennom 26 år (når dette skrives, sommeren 2009), Claude Debussy noe lenger, rimelig nok… Hvilken avslutning passer vel bedre (beklageligvis uten levende bilder)?

Bildet i headeren på samtlige sider, viser tysneshimmelen tirsdag 28. juli 2009. Et etterhvert altfor kjent syn, er jeg redd.

Kontakt

Du får tak i meg gjennom: