Det er gått rundt 15 måneder siden vi flyttet på landet, men jeg har fortsatt ikke vent meg til at det jevne suset fra E18 på Høvik uteblir, dag som natt. Det fungerte som en slags manifestering av at man inngikk i et hele – det menneskelige fellesskap, om man vil. Du skjønner sikkert hva jeg mener: Den betryggende lyden av skingrende trikkehjul, når de svinger gjennom et lyskryss og gjør at du ikke trenger å klype deg i armen for visshet om egen eksistens.

Nå bor vi ved Riksvei 49, Lost Highway, som jeg kaller den (for meg selv), hvor det jevnt over er dørgende stille. Kjære vene, jeg vet det er mange som misunner oss stillheten, men når jeg ikke har vent meg til den etter 15 måneder, spørs det om jeg noen gang vil.

R49

Blue Master-reklameJeg har lagt merke til én ting til som er litt annerledes, som jeg ikke kan fortelle uten å blamere meg. Det har seg nemlig slik at jeg ligger langflat under Kong Nikotins hæl, hvesende, tryglende om nåde (skjønt de respiratoriske konsekvensene ennå ikke synes å ha gjort seg gjeldende). Uvanen fører meg uansett ut på terrassen med jevne mellemrum. Tross alt går det en grense ved innendørsrøking. Men jeg finner en viss trøst i at summen av lastene angivelig er konstant (noe som alltid har fått meg til å fundere over de ulasteliges små hemmeligheter).

Misforstå meg endelig rett, det er ikke dørgende stille hele tiden. Mens jeg står på terrassen og nyter min Blue Master (eller dagens aktuelle merke, jeg er svært troløs slik), farer det tross alt en bil eller to forbi, nesten uten unntak – skjønt tidvis ikke overhodet. Men når de gjør, pleier sjåføren å kaste et blikk inn til oss – også det et fenomen som er ukjent for hårdbarkede bygutter.

Jeg antar det beror på at man pleier å hilse her omkring, men det står ikke til å nekte at det føles uvant. My home is my castle, sier de der ovre. En slags privatsfære, om man vil. På den annen side ber man muligens om det, når man bosetter seg langs Den fortapte høyveien. Det er ikke mye for bilende å se. Jeg hadde kanskje kastet et ekstra blikk ved synet av et sjeldent menneske, jeg også – om jeg lå under for den forurensende bilismelasten (ah… summen!).

Jada, litt blu nu (og vi snakker ikke bluferdighet eller mangel derpå, men finner ingen forekomster av den andre betydningen i ordbøkene – sproget forvitrer). Blue Master-referansene minnet meg for øvrig om en to år gammel bloggpost – fra samme tid på året, med dette bildet til:

All blue

De assosiasjonene… Man drikker ellers sin kaffe av samme blå kopp, også i dag – og Cocteau Twins’ Blue Bell Knoll tåler alltid gjenhør (her i en meget spesiell tapning, dog). Alltid:

P.S. Engelsk highway = norsk høyvei, hæ? Kunne sikkert vært en kjærkommen anledning til arrestasjon, men denne gangen har jeg vært proaktiv, og kommer spiseflikkerne i forkjøpet .

Presisering: Det hender naturligvis at det passerer en bil uten at sjåføren ikke kikker inn, men det forekommer så sjelden at det er dem man noterer seg, ikke de andre.

Advertisements