Jeg vet ikke hva som er kommet over meg. En liten assosiasjon til bloggtittelen, antagelig, og det faktum at den amerikanske, primært Paris-baserte, fotografen Man Ray (1890–1976) alltid har vært en solid favoritt. Her representert ved et utsnitt av «Tårer» (1930–1932):

Man Rays Tårer

Og siden assosiasjonene først flyter fritt:

Byggefeltet Kattaland i Lundegrend, fotografert i juni 2010

På vårparten i år ble det kjent at et byggefelt, bestående av tolv tomter (hvorav flere for «flerboliger»), som jeg nesten har markedsført ihjel gjennom utallige kanaler, skulle legges ut for salg. Siden det nå kun er få dager til kommunens loddtrekning, i forbindelse med tomtetildelingen, fant jeg det opportunt å gjøre et siste fremstøt i dag.

Som alltid, spredte jeg budskapet via bygdeportalens egen Facebook-profil (bli gjerne venn!), og sluttet lojalt opp, ettersom jeg i bunn og grunn syns vi er få nok, her omkring som det er. Av fjesbokprofilens 412 venner, hvorav flesteparten lokale, skulle jeg imidlertid vise meg å bli den eneste, utover portalen selv, som delte lenken (skjermdump, innlogget som bygdeportalen):

Skjermdump fra Facebook

Først tenkte jeg: Hvilken del av

Lundegrend Bygdaportal ynskjer MANGE fleire tilflyttarar til Tysnes – og Lundegrend. Gjer du òg? Då må du dele denne saka med så mange du kan, på Facebook, Twitter, e-post… Overalt! For PÅ FREDAG går fristen for å vera med på loddtrekkinga av Kattaland-tomtene ut. Bli med på å spreia den glade bodskapen, med ein gong! Me har ikkje éin dag å mista.

er det de ikke forstår?

Så tenkte jeg at det kanskje er nettopp det de gjør – og at de simpelthen ikke ønsker flere tilflyttere.

Jeg vet at jeg er litt treg. Kanskje jeg, som tilflytter, simpelthen heller skulle ta hintet?

Pølsebod i London

Hot dog icon

Image via Wikipedia

Skolen har aktivitetsuke utenfor pensum denne uken, med moro og spas for barna, som i morgen innbefatter utsikter til bading, bowling, klatring og bevertning. Det siste, ifølge syvåringen, bestående av hot dog(!) – og det endatil uten flertalls-s, om man nå først må snakke engelsk (for de skulle få to).

Det er ikke hennes feil, stakkar, som inntil nylig nøyde seg med pølse i brød eller lompe (det siste en helt ukjent kombinasjon her omkring), men som gradvis lar sin identitet korrumperes av disse engelskinfiserte nynorskfolkene. Noe som naturligvis er et paradoks, tatt i betraktning at bygdene påberoper seg rollen som vokter av kultur og tradisjon. Må være amerikansk kultur og tradisjon da, kanskje.

Mens byene derimot… Vel, De skjønner tegningen.

Apropos de utenlandske lånordene… Sjekk ut denne, som for øvrig gjør en svært interessant vending midtveis i klippet:

P.S. Overskriften skulle naturligvis lyde «Hot diggity», men det blir for dumt å korrigere, når skaden alt er skjedd. Det er sånn det går når man låner øre til disse amerikanerne. De prøver å si «better», men det kommer ut som «bedder». Da stoler jeg heller på engelskmennene, vi skjønner i alle fall hva de sier. Men nyt gjerne Perry Comos versjon, hvor «diggidy» den enn lyder.

Sp-årsmøte

Jeg kjenner at det rykker litt i venstrefoten, tross Ap-merket uti venstrestolpen her (det skulle dekke dagens venstrevridning), men det er ikke til å komme forbi at kvalene herjer kroppen ved synet av slikt.

Fellesmann klar til innsatsTross alt har mine mesener i landbrukssamvirkets merkantile arm, Felleskjøpet Agri, i all sin elskelighet forsynt meg med gulgrønne gevanter (t.h. – klikk her for å beundre meg i all min forstørrede prakt), som skulle bidra til at man glir relativt ubemerket inn i de senterpolitiske salonger.

Ulikt den gang, høsten 1993, jeg traff det skjellsettende valg å simultaninnmelde meg i Senterpartiet og Europabevegelsen.

Det turde muligens være unødvendig å fortelle mine oppvakte lesere hvilken forferdelse som stod å lese i ansiktene til Oslo Senterpartis styremedlemmer da Petterson ansteg møtene, iført blazer med diskret europaflagg på jakkeslaget (det var forresten interessant å betrakte de usikre blikkene som fløy over møtebordene).

Men jeg har lært nå.

Det tåpelige er naturligvis at jeg ikke har partiboken i orden. Har de slike i Senterpartiet? Jeg vil være med i parti med bok! Politikken er det ikke så farlig med, men det hadde jo vært flott å ha en legitim grunn til å kle meg som jeg gjør.

Hvorom alt og intet: Hurra for Liv Signe og hipp hipp for Felleskjøpet! Jeg kan si det, selv om jeg for tiden fører en tilværelse som Ap-mann? Politiske sengekamerater og allting.

Gi meg litt tid til å lære noen basics først, bare:

Grendatun kino disker opp med intet mindre enn tre norgespremièrer denne helgen: «Sykt lykkelig», «Red» og «Jackass 3» (3D), i tillegg til at «Trolljegeren» også vises søndag aften.

I anledning sistnevnte kan Bladet «Tysnes» denne uken fortelle (kun papir) at én av karakterene snakker tysnesdialekt i filmen, eller som avisen skriver i ingressen:

– Eg fann ut at Tysnes-dialekten passa perfekt til karakteren min i Trolljegeren, seier skodespelar Hans Morten Hansen (46), som spelar den surmaga sjefen for Trollsikkerhetstjenesten (TST) i haustens store suksessfilm.

Noe avisen åpenbart anser strålende nytt:

Tysnesmål til alle verdenshjørner

At folk mener dialekten passer surmavede mennesker, later ikke til å bekymre, når utsikter til andeler i en Oscar-statuett glimter i det fjerne.

Som småpiker flest, nærer avkommet stundom drømmer om å bli pop- eller filmstjerne. Nå hørte jeg henne imidlertid akkurat, på ikke videre tysnesk, si

Skal jeg fortelle deg no’?

til en venninne, dialektalt uendret i denne gjengivelsen. Jeg får vel heller, så skånsomt jeg bare kan, fortelle henne at det neppe blir mange surmavede roller på henne, om hun fortsetter på den måten.

Men tilbake til helgens lokale kinoforestillinger: Vet hvilken forestilling som blir fullsatt, jeg!

«Sykt lykkelig» eller ei.

Hehehe… «Slå av det kameraet! No!» (der kommer i alle fall jubelen til å stå i Grendatun-taket. Jeg kjenner en lus når jeg ser den på gangen, nemlig.):

De kan jo forestille Dem hvilken nedtur det hadde vært om den ble dubbet.

Det er gått rundt 15 måneder siden vi flyttet på landet, men jeg har fortsatt ikke vent meg til at det jevne suset fra E18 på Høvik uteblir, dag som natt. Det fungerte som en slags manifestering av at man inngikk i et hele – det menneskelige fellesskap, om man vil. Du skjønner sikkert hva jeg mener: Den betryggende lyden av skingrende trikkehjul, når de svinger gjennom et lyskryss og gjør at du ikke trenger å klype deg i armen for visshet om egen eksistens.

Nå bor vi ved Riksvei 49, Lost Highway, som jeg kaller den (for meg selv), hvor det jevnt over er dørgende stille. Kjære vene, jeg vet det er mange som misunner oss stillheten, men når jeg ikke har vent meg til den etter 15 måneder, spørs det om jeg noen gang vil.

R49

Blue Master-reklameJeg har lagt merke til én ting til som er litt annerledes, som jeg ikke kan fortelle uten å blamere meg. Det har seg nemlig slik at jeg ligger langflat under Kong Nikotins hæl, hvesende, tryglende om nåde (skjønt de respiratoriske konsekvensene ennå ikke synes å ha gjort seg gjeldende). Uvanen fører meg uansett ut på terrassen med jevne mellemrum. Tross alt går det en grense ved innendørsrøking. Men jeg finner en viss trøst i at summen av lastene angivelig er konstant (noe som alltid har fått meg til å fundere over de ulasteliges små hemmeligheter).

Misforstå meg endelig rett, det er ikke dørgende stille hele tiden. Mens jeg står på terrassen og nyter min Blue Master (eller dagens aktuelle merke, jeg er svært troløs slik), farer det tross alt en bil eller to forbi, nesten uten unntak – skjønt tidvis ikke overhodet. Men når de gjør, pleier sjåføren å kaste et blikk inn til oss – også det et fenomen som er ukjent for hårdbarkede bygutter.

Jeg antar det beror på at man pleier å hilse her omkring, men det står ikke til å nekte at det føles uvant. My home is my castle, sier de der ovre. En slags privatsfære, om man vil. På den annen side ber man muligens om det, når man bosetter seg langs Den fortapte høyveien. Det er ikke mye for bilende å se. Jeg hadde kanskje kastet et ekstra blikk ved synet av et sjeldent menneske, jeg også – om jeg lå under for den forurensende bilismelasten (ah… summen!).

Jada, litt blu nu (og vi snakker ikke bluferdighet eller mangel derpå, men finner ingen forekomster av den andre betydningen i ordbøkene – sproget forvitrer). Blue Master-referansene minnet meg for øvrig om en to år gammel bloggpost – fra samme tid på året, med dette bildet til:

All blue

De assosiasjonene… Man drikker ellers sin kaffe av samme blå kopp, også i dag – og Cocteau Twins’ Blue Bell Knoll tåler alltid gjenhør (her i en meget spesiell tapning, dog). Alltid:

P.S. Engelsk highway = norsk høyvei, hæ? Kunne sikkert vært en kjærkommen anledning til arrestasjon, men denne gangen har jeg vært proaktiv, og kommer spiseflikkerne i forkjøpet .

Presisering: Det hender naturligvis at det passerer en bil uten at sjåføren ikke kikker inn, men det forekommer så sjelden at det er dem man noterer seg, ikke de andre.

I dag må jeg nesten skryte litt av svigerfar, som har komponert, produsert – og videoredigert – denne slåtten hjemme i «Ørneredet», bua uti haven (selv blir han visst aldri helt fornøyd):

Og litt av Den signifikante andre, som oversatte til engelsk, oppsatt på å beholde rim og rytme – og fikk det til!

Flyttestenging

For øvrig er jeg stum.

Hjemme

Home is where you hang your hat, sier de der ovre, og jeg henger ikke hatten i Oslo.

Sjelden var ordtak mer misvisende.

P.S. Denne posten er blitt til som impulsiv respons på den foregående.

Storbynatt på NRK

Ens signifikante andre er bortreist. Dermed råder far i huset over fjernkontrollen, og kan endelig boltre seg i «dødsteit østlandshumor» på Krinken. Stor var derfor forventningene da jeg benket meg foran Tufte Johansen/Eias Storbynatt, etterfulgt av Radioresepsjonen og Nasjonalgalleriet, i stedet for TV3, TVNorge og hva de nå heter. Party!

Men hva skjedde ikke… Jo, der satt jeg, da, breddfull av forventninger, og moret meg innledningsvis over Tufte Johansen/Eia-påhittene, til kulissene bak førstnevnte, oslomotivet knipset fra Bjørvika eller Kongsveien (bildet over), gradvis etset seg til netthinnen, og påkalte en hjemlengsel som simpelthen ikke ville gi slipp.

Det var jo moro…

Så ille var det, at klumpen i halsen vokste til svært ubehagelige dimensjoner, voksne mannen! Heldigvis er jeg ikke tapt bak en vogn. Det har seg nemlig slik at jeg nylig ble superhelt, ikke helt uten trekk som minner om Supermann selveste – den godeste Fellesmann™:

Fellesmann flekker bryst

Kandor på flaskeLøsningen på hjemlengselen var så opp i dagen som den kan få blitt: Liksom Clark Kent/Supermann har hjembyen Kandor (fra planeten Krypton) på flaske, etablerer Jarle Petterson/Fellesmann™ nu sin egen lille helligdom, i form av oslobilder en masse, som materialiseres i en separat post om ikke for brått (ups, der var den visst).

Jeg er slett ikke sikker på at det var hjemlengselen som forpurret gleden over gjensynet med den komiske duo – eller om de rett og slett ikke levde opp til forventningene, men det ble egentlig ikke særlig interessant før Nasjonalgalleriet (gutta i Radioresepsjonen virker hyggelige, de, men jeg tror ikke helt de er min tekopp).

Den signifikante andre befinner seg for øvrig just i Oslo. Kanskje hjemlengselen simpelthen er projisering?

Skriv inn e-postadressen din under for å abonnere på denne bloggen, og motta e-postbeskjed om nye poster.

Bli med 4 andre følgere

Stoffkategorier

Riksmålsforbundet
NRK Østlandssendingen

Poster etter dato

august 2017
M T W T F S S
« Nov    
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

Top Rated

Mine tweets

RSS Insignificances (NO)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bladet Tysnes

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stabæk IF

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

Bloggstatistikk

  • 19,779 hits
%d bloggers like this: