You are currently browsing the tag archive for the ‘sol’ tag.

Den siste tiden har været gjort skam på bloggens navn (eller omvendt). Ikke én dråpe, hverken tårer (il pleure) eller regn (il pleut, noe som i mine bøker ærlig talt går ut på ett) fra oven på noen dager – eller på den hjemlengtendes utrøstelige kinn. Til det har det ganske enkelt vært for travelt (teksten fortsetter under bildet).

All work and no play makes Jarle a dull boy.

Dermed blir det ærlig talt heller ingen anledning til å nyte godværet, her man sitter, som et jaget dyr foran skjermen.

Et muntert hurraheioghopp til mine nynorskvenner, dog, som motvekt til gallen, og de muligens ubegrunnede bekymringene, de har måttet utstå herfra de siste månedene:

Dere er avslørt! Dere er hæren flytte meg avslørt!

P.S. Er De kjent med utrøstelige kinn? De er visst vanligere enn man skulle tro, de arme kinnene, og grovt forsømt i vårt hektiske forbrukersamfunn.

Det begynner å bli en liten stund siden siste værrapport. Skal sant først sies, har det da heller ikke vært stort å rapportere. Vinteren har vært kold, her som ellers i landet, skjønt den nok føles kjøligere i vind og blest ute ved havet. Jeg har i alle fall ingen erindringer om at det var så koldt på Østlandet, enda temperaturene var dobbelt så lave (som, om man nå først skal tale korrekt, tilsvarer halvparten).

Sne på Såta

Såta i oktober 2010.

I dag bet vi oss imidlertid merke i noe spesielt. Som kjent, fordrer solglimt vinterstid i noen grad fri sikt mot syd, som er hvor solen befinner seg på denne tiden av året. Slik sikt har vi imidlertid ikke, for en stor del takket være Såta (her gjengitt i et arkivfoto til høyre), som skjermer for solen i seks samfulle uker hver vinter.

I dag tittet imidlertid solen over toppen, om så bare for noen minutter. Det er nesten så man begynner å glede seg.

Var det ikke for all nedbøren i sommerhalvåret. Men en liten feiring kan vi unne oss:

Avslutningsvis et lite hurrarop fra vår datter, dog: Heia islam!

…at det ikke er galt for noe. For samme hvor bra man har det (og vestlandsværet, som vist under, er eksepsjonelt godt – til å være på Vestlandet), er det alltid noen som har det bedre:

Værvarsel på iGoogle 12. oktober 2009

Hvorom alt og intet, er det rådende godværet egnet til å vekke sjokk, vantro og alminnelig bestyrtelse her omkring. En uomtvistelig snakkis, utvilsomt.

Skjønt det i bunn og grunn sier alt. Men la oss ikke dvele ved det:

Jadablada. Jeg vet at jeg lovet Beatles’ Here comes the sun ved minste tegn til sol her omkring, men det blir jo litt ensformig i lengden. Jeg mener… Det er bare én uke siden vi hadde (gløtt av) sol her sist, så vi klasker til med en annen gamlis – til nye og ubegripelige bilder. Teksten er imidlertid ikke til å misforstå:

Vil ha bevis, vil vi? Sakset fra dagens værvarsel (ok, så blir det sjelden like bra som østpå, men så er vi heller ikke så godt vant):

Værvarsel for 9. oktober 2009

Jeg er fryktelig lei for at bloggingen har måttet vike for arbeidet i det siste. Samtidig vil jeg nok tro at det også gleder en og annen. Som lovet, blir det likevel én og annen mindre post. Denne gang i form at et stemningsbilde, kun:

Massey Ferguson i solskinn

Vi hadde noen øyeblikk med sol på tirsdag, nemlig. Det alene fortjener en post. Som man ser av bildet, er imidlertid bakken våt – og våtere skulle den bli.

Likevel: En traktor er i seg selv eksotisk nok, sol eller ei, for dem av oss hvis eneste kjennskap til traktorer, er dem som før om årene bar prefiksen «børs».

Jeg tuller ikke engang: Vi har sol. Veldig uvant, naturligvis, men ikke desto mindre.

Ivar Aasen fordrives fra hjelpeløst pikebarn

Naturens luner ville tydeligvis at solen skulle gløtte ned på oss med ujevne mellemrum denne morgenen. Vi står ute på terrassen, min bolde viv og jeg, under solens stråler. Hun stråler om kapp med den. Det skal så lite til for å glede en vestlending. Men innpå et kvart århundre i hovedstaden har gjort meg bortskjemt. Har man først  fått en smak av det gode liv, vil man gjerne ha mer – ikke mindre.

Den lille skolejenta vår er hjemme i dag. Første- og andreklassingene på grendeskolen borti her har fri hver onsdag, nemlig. Det kan være en prøvelse for fedre som prøver å oversette bøker, men nu er headset med gild musikk ettertrykkelig plugget i ørene, så det går på et vis.

Nå nettopp ba hun imidlertid om en kopp morgonkakao. Morgon! Far innser at storebrødrene hinsides langfjellene må taues over for en intervensjon, en sproglig eksorsisme av demonbesatt lillesøster, i form av broderlig bokmålsoverdose. Burde gjøre susen, tenker jeg.

Se å ha dere over her, gutter, og det lyt skje fort!

Når det er sagt, er det en fin morgen. Men morgen, altså. Om ikke helt som i denne her, dog (heller ikke i «norsk» oversettelse):

Dette begynner å bli slitsomt. Da jeg lovet å poste Beatles’ «Here comes the sun» ved hver solkjenning, var det under premissen at det er en usedvanlig sjelden foreteelse her omkring, noe som også ville holde forekomsten av Beatles-slåtter på et absolutt minimum.

Men sannelig er den ikke her igjen, etter regnet i går kveld og natt. Og et løfte er et løfte – skjønt det antar form av en trussel om dette fortsetter:

Jeg har ingenting imot Beatles, altså, men de troner ikke på topp av favorittlisten, tross inntrykket rådende værforhold fort kan gi.

Da jeg skrev den entusiastiske posten om soloppgangen i går, gjorde jeg sant å si ikke regning med at oppholdsværet ville vare mange timene. Så ble det da også avbrutt av noen mindre regnbyger i løpet av ettermiddagen og natten, men se bare hvilken himmelhvelving mitt øie skuer utenfor vinduet i dag:

Nesten-blå himmel

En nesten-blå himmel, to samfulle dager på rad! Rett nok skal det vedgås at solstråler lukt i fleisen under morgenøkten var regelen der vi pleide å bo, men to dager med sol på morgenkvisten, det tror jeg nesten må være rekord for de seks ukene vi har bodd her, enda det strengt tatt er lettskyet – og utrygt for regn.

Så trygg var jeg på solvisittens kortvarighet i går, at jeg alt da gjorde klar et klageskrift over dens bortgang. Nu får det heller stilles i bero.

Det virker kanskje litt voldsomt å blogge om slike bagateller, ikke bare én, men adskillige ganger. Men tro meg, når man er henvist til smuler fra værgudenes bord, er to sammenhengende dager med tilnærmet oppholdsvær svære saker. Skjellsettende, tror jeg nesten jeg vil si.

Jeg har aldri – skriver og sier aldri – pleid å følge værvarslene. Nå skjer det på daglig basis. Det er nesten blitt en besettelse.

Er jeg ekte vestlending da?

Vi hadde en halvtime sol i går. Det ble fort bygdas snakkis, merket jeg, da jeg var og handlet på ettermiddagen. Og det vil visst ingen ende ta, for sannelig skimter jeg ikke soloppgangen selveste i horisonten; for første gang siden vi flyttet hit for rundt fem seks uker siden. Dette kvalifiserer, for andre gang på like lang tid, for en liten feiring:

P.S. Etter å ha levert vår håpefulle på skolen, kan det fastslås at det er lettskyet, med flekker av blått. Godvær kalles det visst her omkring, uten at det legger noen demper på feiringen. Men det setter ting i perspektiv.

Skriv inn e-postadressen din under for å abonnere på denne bloggen, og motta e-postbeskjed om nye poster.

Bli med 4 andre følgere

Stoffkategorier

Riksmålsforbundet
NRK Østlandssendingen

Poster etter dato

august 2017
M T W T F S S
« Nov    
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

Top Rated

Mine tweets

RSS Insignificances (NO)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bladet Tysnes

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stabæk IF

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

Bloggstatistikk

  • 19,779 hits
%d bloggers like this: