Jaha, så var det den tiden igjen. Innpå et kvart århundre i osloegnen har lært meg å anse sommeren slutt først i midten av september, men vi bor der ikke mer. Det er gått en måned siden vi flyttet vestover. Høsten begynte da. Siden har den plent nektet å forsvinne, og vi må se i øynene at ethvert håp om Indian summers forblir en drøm.
Følgelig, og without further ado, Lou Reed i en nyere versjon av den gamle Kurt Weil-klassikeren:
P.S. Jeg begikk visst en like vettskremt post i en av gamlebloggene på denne tiden i fjor. Bildet over er hentet derfra, og fra haven på Høvik ved de leiter.
1 kommentar
04.09.09 kl. 10:56
Britt Åse
Vent til våren, kjære deg. Våren på Vestlandet er virkelig til intens trøst.
Såså!