You are currently browsing the daily archive for 09.09.09.

Via Sonitus snublet jeg i dag over to bloggposter, begge poster som i høyeste grad tangerer hele denne bloggens tematikk: Den rurale farflyttingen og den såkalte kontraurbaniseringen – eller rurbaniseringen, som Andreas Hompland i sin tid døpte utviskingen av skillet mellom by og land. Høyst lesverdige betraktninger i begge høver:

Begge minner meg om at kone pone var på klassefest hin fredag. To av deltagerne høstet applaus under den obligatoriske introduksjonsrunden: En som hadde fem barn – med samme mann (go figure), og min gode hustru, som annonserte at hun hadde flyttet Heim™.

Fint å applaudere når man selv bor i storbyen. Om de misunner min bedre halvdel eller bifaller fordi det er det man programmessig skal, se derom vet jeg inkje.

Anbefalingen forblir uansett klar: Les de to bloggpostene.

Jeg har forresten også touchet innom emnene borti vanligbloggen, ad nauseam.

Reklamer

Ivar Aasen fordrives fra hjelpeløst pikebarn

Naturens luner ville tydeligvis at solen skulle gløtte ned på oss med ujevne mellemrum denne morgenen. Vi står ute på terrassen, min bolde viv og jeg, under solens stråler. Hun stråler om kapp med den. Det skal så lite til for å glede en vestlending. Men innpå et kvart århundre i hovedstaden har gjort meg bortskjemt. Har man først  fått en smak av det gode liv, vil man gjerne ha mer – ikke mindre.

Den lille skolejenta vår er hjemme i dag. Første- og andreklassingene på grendeskolen borti her har fri hver onsdag, nemlig. Det kan være en prøvelse for fedre som prøver å oversette bøker, men nu er headset med gild musikk ettertrykkelig plugget i ørene, så det går på et vis.

Nå nettopp ba hun imidlertid om en kopp morgonkakao. Morgon! Far innser at storebrødrene hinsides langfjellene må taues over for en intervensjon, en sproglig eksorsisme av demonbesatt lillesøster, i form av broderlig bokmålsoverdose. Burde gjøre susen, tenker jeg.

Se å ha dere over her, gutter, og det lyt skje fort!

Når det er sagt, er det en fin morgen. Men morgen, altså. Om ikke helt som i denne her, dog (heller ikke i «norsk» oversettelse):

Riksmålsordlisten

Jeg har ikke hatt en ordbok i min besittelse siden skoledagene. I en alder av 47 var det med andre ord på høy tid at Riksmålsordlisten ramlet ned i postkassen. Det får være grenser for hvor lenge man kan tillate seg å stole på egen ufeilbarlighet. Men i går kom den, altså, sammen med den prektige lille boken Ord, og noen papirer fra Riksmålsforbundet – vederlagsfritt, for alle som har betalt sin medlemskontingent.

Faksimile av Frisprog 23. mai 1953

Faksimile av Frisprog 23. mai 1953

Som fast leser av Farmand og avisen Frisprog i ungdommen, og som sporadisk bidragsyter i Morgenbladet, dengang avisen fortsatt ble satt i bly, kan jeg fastslå at riksmålet ingenlunde er å sammenligne med det skriftspråket de fleste av oss forbinder det med. Tvert om er det lov å skrive «språk» på riksmål nu om dagen, noe som passer meg utmerket, ettersom jeg de siste tiårene har plassert meg selv i det moderate bokmålshjørnet.

Men hvem kan vel motstå Sigurd Hoels plettfrie riksmål, i sin opprinnelige form? Jeg vet at jeg ikke kan. Men å formalisere mine språkpreferanser, dét betviler jeg sterkt at jeg ville ha gjort om vi fortsatt bodde i sivilisasjonen. Min ennå ganske ferske innmeldelse må regnes som et mentalhygienisk tiltak; et forsøk på å bevare en smule forstand midt oppi alt dette nynorske. Tenk deg situasjonen, bare:

Her vasser man i landsmål, dag ut og dag inn, men det stopper ikke der. Vår øyensten og høyt elskede datter, hvis talemål til dags dato har vært uplettet og uforfalsket bokmål – med de skjønnhetsflekkene som følger alderen, er gradvis i ferd med å gi seg landsmålet i vold, som resultat av daglig og skolastisk hjernevask. Om ett år eller så vil antagelig siste rest av hennes egen identitet være ettertrykkelig utvisket.

Slikt noe kan man vel ikke, som ansvarlig forelder, stilltiende sitte og se på? Det er early days yet, som de utrrykker det derovre. Foreløbig begrenser norskundervisningen seg til «vekebokstaver», som hun kaller dem, altså én bokstav i uken, som for anledningen er O. Men hva gjør jeg, når jeg senere hen skal bistå vår håpefulle med skriftlige besvarelser? Gir meg landsmålet i vold, jeg med? Kan bokmålselever på nynorskskoler – og vice-versa, i og for seg – straffes (utlagt: få nedsatt karakter) for å innlevere besvarelser på egen målform? I så fall vil jeg ha bidratt aktivt til straffen, noe som selvsagt er utenkelig. Spørsmålet er med andre ord kritisk. Om noen av mine lesere kjenner svaret, ville jeg sette umåtelig stor pris på et hint i kommentarfeltet.

For øvrig ble jeg, rett nok mot egen viten, valgt til klassens representant i skolens FAU (foreldrearbeidsutvalg).

Hihi… Tro hva mine medforeldre føler om referat på riksmål?

Skriv inn e-postadressen din under for å abonnere på denne bloggen, og motta e-postbeskjed om nye poster.

Bli med 3 andre følgere

Stoffkategorier

Riksmålsforbundet
NRK Østlandssendingen

Poster etter dato

september 2009
M T O T F L S
« aug   okt »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
282930  

Topprangert

Mine tweets

RSS Insignificances (NO)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Lundegrend.no

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bladet Tysnes

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stabæk IF

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

Bloggstatistikk

  • 20 184 hits
Reklamer
%d bloggere like this: