Blending in

«Når du er i Rom, er det best å gjøre som romerne,» har jeg alltid ment. Etter den siste innvandringsdisputten på valgkamp-TV å dømme, er det antagelig mange som burde legge det munnhellet på minnet, men nå sklir jeg ut igjen.

Tingen er at jeg la ut på en dagsekspedisjon til Bergen i går, som bildet over indikerer. Tro meg; reisen alene utgjør rundt halvparten. Men det måtte til. Nødvendige ærend, som helt enkelt ikke er gjennemførlige her ute på den ytterste, nøgne, stod på tapetet, så det var bare å kaste seg i det.

Lagunen Storsenter i Rådalen. Bloggerens eget mobilfoto

Ferden begynte i ganske umiddelbar nærhet til min barndoms dal, så å si, i Lagunen Storsenter, det stedet på denne kloden som må være det nærmeste man kommer helvete i jordisk inkarnasjon. En forblåst parkeringsplass under blytung himmel. Men det er innsiden som er verst. Hva er det med den bergenske handelsstand, som ikke begriper seg på smakfulle handlemiljøer? Jeg tar meg i å tenke at 22 års «utlendighet» har gjort meg altfor forvent, men det er virkelig ille. Virkelig. Som å bevege seg i et kontinuerlig rehabiliteringsprosjekt, med et absolutt minimum av vederkvegende fellesarealer mellem forretningene. Utvilsomt et utslag av den ultimate kremmerånd – om enn av den misforståtte varianten.

Fremmed i egen by

Etter min panisk jagende ekspedisjon i den merkantile skjærsilden, på jakt etter skolestart-garderobe, bokbind, nytt regntøy og sko, tok jeg bussen inn mot bykjernen. På skrått over midtgangen satt en ung snekkerlærling eller.no. «Nei, ka faen,» sa han i mobilen. «Du må vente til eg kommer hem,» fortsatte han, etterfulgt av «You gotta be kidding me,» så innstudert kult at jeg ble stum – noe jeg i utgangspunktet også var – av beundring. Og jeg husket at det var en grunn til at jeg anså meg eksilant på livstid, der jeg satt, kaukende «Halloooen, hoihoihoi, é du hallat,» og «fikaten fakaten fokaten,» inni meg. Man må nesten kjenne jargonen for å begripe det, skjønt de altså hevder det begripelig. Jeg er og blir en mislykket bergenser. Noen år etter at jeg flyttet til Oslo, ble jeg bedt om å agere bergensk kjuagutt i en radioreklame byrået jeg arbeidet i produserte, men kom til kort. Rollen gikk til kollega og østlending, salig Nils-Fredrik Nielsen, gitt. Jeg var nok aldri mye til kjuagutt, er jeg redd, om aldri så ektefødt bergenser.

Men sannelig har jeg ikke innfunnet meg i en av omegnskommunene. Ord som aske og ild rinner umiddelbart i hu, uten dermed å trekke Føniks inn i lignelsen.

Magnus Barfot kino i Bergen. Bloggerens eget mobilfoto.

Men nå var det Bergen vi snakket om. Jeg kjenner meg altså ikke igjen i byen hvor jeg ble født, hvor jeg vokste opp – og levde mine første voksenår. Mens jeg ventet på hurtigbåten til Tysnes, strøk jeg gatelangs en liten halvtime. Turen gikk oppom Engen, forbi gamle Engen kino, Konsertpaleet og så… Boom! Der stod det en koloss (nåja, men etter bergensk målestokk, iallfall) ved navn Magnus Barfot, også det en kino, åpenbart. Vi får vel sende et lite nikk til kinodyret Oda Bharfot igjen, i sakens anledning. Men Magnus Barfot, altså. Ikke visste vel jeg at den fantes, og etter standarden å dømme, må den ha vært der en stund, midt i Neumanns gate. Den heter i alle fall det samme. Deng… Ethvert forsøk på å skrive «Barfot» kontamineres av en ikke-hjemmehørende h. Pokker ta deg, Oda. Det tror jeg for visst at både Hans Jæger og både Edvard Munch må ha sverget mang en gang.

Men Ole Bull kino er borte. Vi hadde russerevyen der like etter at den ble nedlagt, tror jeg at det var. Den befant seg bakom trærne til høyre på bildet over, som er fra Ole Bulls plass. Eller heter hele plassen Olav Vs plass nå?

Der ser du: Håpløs bergenser!

Bildet er forresten, ulikt hva man skulle tro, når man ser det blytunge og grå, tatt på en god dag. Merk også hvor «fornuftig» alle er antrukket.

That’s the ticket!

I den andre enden av Torgalmenningen støter jeg på ham, mannen som bærer skiltet lydende «Kjøper billetter». Du store, tenker jeg, det lyder som en dyr hobby. Alle slags billetter? Skulle jeg kanskje tilby ham bussbilletten fra Lagunen?

Det var først i dag jeg forstod hvorfor. Det skjer ikke så mye i Bergen, men når det skjer, vet alle om det. I dette tilfellet Coldplays konsert i går. Hjemme i Oslo biter man seg ikke merke i slikt. De forekommer hele tiden, ofte på mindre og obskure scener. I Bergen derimot, blir det månedens begivenhet – om ikke årets. Alle andre enn jeg skjønte med andre ord at han ikke søkte alskens billetter. Men som kjent: Jo mindre stedet er, desto større blir også gledene:

Akk ja…

Ett lite lyspunkt, dog. På vei tilbake til hurtigbåten, svingte jeg innom favorittbokhandelen fra forna da’r, F. Beyer i Strandgaten (den heter visst Ark Beyer eller noe nå). Og hva annet skuet vel ikke mitt øie idet jeg strenet inn døren, enn Wacko Jacko-boken jeg nyss oversatte?

Mixing with Romans

Eksempel på lokal garderobe. Bloggerens eget mobilfoto

Nede ved hurtigbåtterminalen på Strandkaien ligger de, på rekke og rad, disse butikkene med appell til de mest rurale av oss. Som jeg skrev innledningsvis, har jeg alltid hatt en viss sans for å gjøre som romerne når i Rom. Kanskje skulle jeg helt enkelt gå til anskaffelse av den lokale habitten?

Like ved siden av, i utstillingsvinduet, lå et par los- eller skipperluer og en bunke shetlandsgensere, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle… Bare for å glede fruen, mener jeg, men jeg merker at hvor mye jeg enn skulle la meg assimilere, hindrer synet av den lokale habitten, og en rekke andre fenomener, meg for én gangs skyld i å etterleve Rom og romer-regelen. Det lar seg simpelthen ikke gjøre!

Og så disse, da:

Sånt no’ ha’kke vi i by’n, hæ? I Bergen derimot… Hvorfor er det ingen som har foreslått byen som valplass for det internasjonale regntøyfetisjistforbundets – om vi nå antar at et slikt eksisterer – verdenskongress? Voff-voff!

Velvel. Vi kan tøyse og le, skjønt gråten vel egentlig tar meg snart. Etter den varme fønvinden, og gløttene av sol tidligere i dag, var jeg nesten fristet til å hente frem denne igjen.

Men det får bli med denne – nochmal:

Som man forstår av denne posten, handler bloggen om alt annet enn å disse lokalsamfunnet Tysnes, som vår lille familie nå bebor. Dette går på Vestlandet som sådan, egen fødeby innbefattet.

Heia Brann? Hehe…