You are currently browsing the tag archive for the ‘språk’ tag.
Jeg hadde ikke ventet det på forhånd. At vi skulle velsignes med en hvit jul her ute i det vestlige havgapet, mener jeg. Som beskrevet i en tidligere post, har det imidlertid lavet ned den siste uken, med en tilnærmet billedskjønn jul til følge. Vi kunne knappest ha hatt det bedre, om vi så bodde på Østlandet, med den forskjell at sneen daler langt mer bedagelig der omkring, som motsats til vår hissige og vindfulle føyk i alle retninger.
Det syndes fælt mot orddelingsreglene, kanskje først og fremst på allehånde skilt, både i/på butikker og ellers i næringslivet. Blant Merkurs fakkelbærere står jo ikke språkrøkten i høysetet, akkurat.
I dag strøk vi med ferge over Bjørnefjorden, for å feire vår flotte nevøs treårsdag i Os (jau, det er Frp-kommunen, De). På bildekket ble jeg vàr dette skiltet, som jeg virkelig virkelig skulle ønske var utslag av en klassisk orddelingsfeil:
Den gang ei, naturligvis. Men det hadde vært fornøyelig, ikke?
Akk ja, dere. Det er mangt man skal henge seg opp i. Spesielt når intet å behenges fins.
Når det er sagt, var vi alle enig om at det hadde vært en fin dag.
Jeg har bestandig satt min ære i å beherske nynorsk, vel, innenfor grensene av hva det er rimelig å forvente av en bokmåler, men det hender at det slår litt krøll på seg, som da «Elektrikaren på Tysnes» fikk meg til å kontemplere frasens kjønnsfascistiske kvaliteter (utlagt; må det være en kar, lizzm?). Jeg hentet meg fort inn igjen, bevares (jeg mener… jeg er jo ikke så dum!), men kimen til misforståelser var sådd.
«Nei, pappa! Det heter «fegl»,» hevdet vår håpefulle hårdnakket, med tydelig og hørbar g, i respons på at jeg hadde hevdet ett eller annet feil. «Det heter «fegl» på nynorsk,» insisterte hun.
Meldingen kom noen dager etter at hun hadde stirret uforstående på sin far, da jeg fortalte henne at det nok ikke er så lenge til klassen hennes gir seg i kast med regning. Hun så på meg som om jeg snakket i villelse – om slike ting reinsdyr bedriver (noen av dem er som kjent henfalt til villreining) eller noe i sammenhengen tilsvarende irrelevant. Et øyeblikk var jeg virkelig rådvill, til det demret at hun nok er blitt fortalt at det heter «rekning».
Å jøje, tenkte jeg, er det der vi er nå?
Jeg trøster meg med at hun, enn så lenge, uttaler «regn» som «rein», men «vogn» har hatt en umiskjennelig og audibel g siden hun var liten, etter sin mor, vil jeg tro. Jeg har aldri tenkt på det før disse problemstillingene materialiserte seg, men just «vogn» – og ganske visst et utall andre konstruksjoner – er en bokmålsk pussighet. For der «regn» passerer som «rein», blir «vogn» noe i retning av «vongn». I lys av den erkjennelsen kan man nesten forstå dem som like godt skipper n-en i midten, til fordel for den distinkte og umiskjennelige g.
Men det vil jeg bare ha sagt: Jeg liker det ikke. Ikke hva eget kjøtt og blod betreffer.
P.S. Avkommet slapp forresten buksevann for å ha skrevet «øre» fremfor «øyre» i norskboken forleden uke. Det er med andre ord… eh… von i hangande snøre?
Neineinei… Det handler ikke om språkforvirring relatert til blogging, men det er så sparsomt med tid at de to fenomenene behandles i samme momang. De første tingene først, imidlertid:
Jeg har ved tidligere høver ytret bekymring for min sproglig negative innvirkning på vår datters skolegang. I går ble jeg vàr et konkret eksempel på at faren for det er høyst reell. Denne uken har vår håpefulle Ø som ukebokstav – eller vekebokstav(!), som hun er hjernevasket til å kalle det. Gårsdagens lekse bestod dermed i å skrive gjentatte ø-er, så vakkert som man overhodet formår, og i å tegne et utvalg gjenstander med bokstaven i seg – hvorav én altså var et øre (kan De forresten begripe at det store gross ikke helt har fått med seg at de forskjellige øremyntene er hankjønn, og dermed heter én øre, for eksempel?).
«3012 trekkjer seg frå jåttmuseet,» melder lokalavisen her omkring i dag (rett nok med stor forbokstav i det sammentrukne ordet, med definerende substantiv på tampen – og malplassert aksent). Det er visst for smått og uprofesjonelt, ifølge samfunnsutvikleren i instansen 3012, som meg bekjent ikke er et postnummer (for 3000-rekken befinner seg i Buskerud/Vestfold, og kanskje Telemark med, ikke?), trolig heller ikke uttrykk for instansens disponible midler. Men dét er ikke alt som forvirrer. For hva er vel en jått? Kanskje vi snakker om norvagisering av lånord:
I så fall har lokalbefolkningen tradisjonelt vært bedre stilt enn jeg ante, noe jeg sant å si ikke kan tenke meg. Dette 3012 omtales også med den største selvfølge, som om noen hver burde skjønne hva det handler om.
Det snakkes også lenge og varmt om tiltak som skal trekke tilflyttere til øyen. Om man mener noe med slike ambisjoner, må man rimeligvis også legge til rette for integrering og, ikke minst, at de tilflyttede forstår litt av det som foregår i lokalsamfunnet. Som nytilflyttet skjønner jeg imidlertid mindre og mindre, mens lokalpressen og andre omgir seg med obskure begreper og et hemmelig røverspråk, som neppe er egnet til annet enn i enda større grad å fremmedgjøre immigrantene.
Informasjon som forutsetter at man er innfødt eller har 30–40 års naturalisering på baken, vil ha den effekten, nemlig.
Heldigvis har jeg håp om at en og annen lokal sjel snoker rundt i bloggen, og muligens forbarmer seg. For altså: Hva er en jått?
Jeg er takknemlig for alle svar. For det er ikke slik at jeg ikke vil integreres. Lokalsamfunnet må ønske den (integrasjonen) også.
Naturens luner ville tydeligvis at solen skulle gløtte ned på oss med ujevne mellemrum denne morgenen. Vi står ute på terrassen, min bolde viv og jeg, under solens stråler. Hun stråler om kapp med den. Det skal så lite til for å glede en vestlending. Men innpå et kvart århundre i hovedstaden har gjort meg bortskjemt. Har man først fått en smak av det gode liv, vil man gjerne ha mer – ikke mindre.
Den lille skolejenta vår er hjemme i dag. Første- og andreklassingene på grendeskolen borti her har fri hver onsdag, nemlig. Det kan være en prøvelse for fedre som prøver å oversette bøker, men nu er headset med gild musikk ettertrykkelig plugget i ørene, så det går på et vis.
Nå nettopp ba hun imidlertid om en kopp morgonkakao. Morgon! Far innser at storebrødrene hinsides langfjellene må taues over for en intervensjon, en sproglig eksorsisme av demonbesatt lillesøster, i form av broderlig bokmålsoverdose. Burde gjøre susen, tenker jeg.
Se å ha dere over her, gutter, og det lyt skje fort!
Når det er sagt, er det en fin morgen. Men morgen, altså. Om ikke helt som i denne her, dog (heller ikke i «norsk» oversettelse):
Jeg har ikke hatt en ordbok i min besittelse siden skoledagene. I en alder av 47 var det med andre ord på høy tid at Riksmålsordlisten ramlet ned i postkassen. Det får være grenser for hvor lenge man kan tillate seg å stole på egen ufeilbarlighet. Men i går kom den, altså, sammen med den prektige lille boken Ord, og noen papirer fra Riksmålsforbundet – vederlagsfritt, for alle som har betalt sin medlemskontingent.
Faksimile av Frisprog 23. mai 1953
Som fast leser av Farmand og avisen Frisprog i ungdommen, og som sporadisk bidragsyter i Morgenbladet, dengang avisen fortsatt ble satt i bly, kan jeg fastslå at riksmålet ingenlunde er å sammenligne med det skriftspråket de fleste av oss forbinder det med. Tvert om er det lov å skrive «språk» på riksmål nu om dagen, noe som passer meg utmerket, ettersom jeg de siste tiårene har plassert meg selv i det moderate bokmålshjørnet.
Men hvem kan vel motstå Sigurd Hoels plettfrie riksmål, i sin opprinnelige form? Jeg vet at jeg ikke kan. Men å formalisere mine språkpreferanser, dét betviler jeg sterkt at jeg ville ha gjort om vi fortsatt bodde i sivilisasjonen. Min ennå ganske ferske innmeldelse må regnes som et mentalhygienisk tiltak; et forsøk på å bevare en smule forstand midt oppi alt dette nynorske. Tenk deg situasjonen, bare:
Her vasser man i landsmål, dag ut og dag inn, men det stopper ikke der. Vår øyensten og høyt elskede datter, hvis talemål til dags dato har vært uplettet og uforfalsket bokmål – med de skjønnhetsflekkene som følger alderen, er gradvis i ferd med å gi seg landsmålet i vold, som resultat av daglig og skolastisk hjernevask. Om ett år eller så vil antagelig siste rest av hennes egen identitet være ettertrykkelig utvisket.
Slikt noe kan man vel ikke, som ansvarlig forelder, stilltiende sitte og se på? Det er early days yet, som de utrrykker det derovre. Foreløbig begrenser norskundervisningen seg til «vekebokstaver», som hun kaller dem, altså én bokstav i uken, som for anledningen er O. Men hva gjør jeg, når jeg senere hen skal bistå vår håpefulle med skriftlige besvarelser? Gir meg landsmålet i vold, jeg med? Kan bokmålselever på nynorskskoler – og vice-versa, i og for seg – straffes (utlagt: få nedsatt karakter) for å innlevere besvarelser på egen målform? I så fall vil jeg ha bidratt aktivt til straffen, noe som selvsagt er utenkelig. Spørsmålet er med andre ord kritisk. Om noen av mine lesere kjenner svaret, ville jeg sette umåtelig stor pris på et hint i kommentarfeltet.
For øvrig ble jeg, rett nok mot egen viten, valgt til klassens representant i skolens FAU (foreldrearbeidsutvalg).
Hihi… Tro hva mine medforeldre føler om referat på riksmål?
Jeg har alltid ment at engelsk er engelsk (altså det konstituerende landet i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland), og at amerikansk er amerikansk (utlagt: hjemmehørende i Amerikas forente stater). Av en eller annen grunn går begge under samme benevnelse, ulikt svensk, dansk og norsk, som, lik britisk engelsk og amerikansk engelsk, har utviklet seg i hver sin retning, med felles utgangspunkt.
På skolen lærte vi lykkeligvis den første varianten, noe som også bare skulle mangle: Når Storbritannia befinner seg i Europa, er det også rimelig at europeiske skolebarn lærer den varianten.
Nå er det selvfølgelig et tankekors at nordmenn hårdnakket har fornektet Europa i innpå 40 år. Det store gross av nordmenn føler også større nærhet til det amerikanske. På grunn av utvandringen, kanskje – eller fordi vi, som et hovedsakelig ruralt folk, kjenner oss igjen i, og nærer en viss sympati for, det gjennomført bondske som er USA?
Det var da også et underlig spørsmål å ta opp i en blogg om vestnorske prøvelser, tenker du nok, men ikke med rette, skal det vise seg. Ikke nok med at vår datter har fått nynorsk hovedmål på skolen, nemlig, klassen får også elementær engelskundervisning – i første klasse. Forleden merket jeg en frase eller et ord av det utpreget amerikanske slaget, og kunne ikke fri meg fra å undres om det er utslag av nok et landlig fenomen eller er det slik i byene med? Er engelsk i ferd med å vike plassen for amerikansk? Hvorfor insisterer man i så fall på å betegne det engelsk, som faget altså heter?
Nynorskingene Festus Haggen og Matt Dillon i den amerikanske TV-serien Kruttrøyk.
Om du er like tilårskommen som meg, har du sikkert levende erindringer om nasjonens samlingspunkt på lørdagskveldene på børjan av 1970-tallet, den amerikanske TV-serien Kruttrøyk, i gloriøs sorthvitt, of course. Jeg slet selv skolebenken på den tiden, under fru Simonsens strikte bokmålsregime – et bokmål som for øvrig lå betydelig nærmere riksmålet enn mønsterplanens tilnærmede samnorsk. Like fullt ville jeg ha funnet Kruttrøyk tekstet til bokmål en naturstridig vederstyggelighet. Bolde kugutar og landsens kjeltringpakk på bokmål er en selvmotsigelse de fleste nok kan betakke seg for, og når westry & countern er det nærmeste vi kommer Amerikas sjel, skal man ikke fortenke Hellbillies i at de kauker sine Amerika-inspirerte slåtter på hallingdølsk nynorsk.
Tøyseguttene i Brideshead revisited.
La oss like godt fjese det: Amerikansk er for engelsk hva nynorsken er for norsk: bedehus, springskalle og kniv i sliren på lørdagsdansen. Å tekste Kruttrøyk til bokmål, ville være som å tekste Brideshead revisited til nynorsk; utenkelige abominasjoner så det forslår.
Vassgraut, bønner og bacon, erter og flesk er cowboy- og nynorskføde god som noen, men jeg skulle like å se den samme dietten ved frokostbordet på Brideshead. Noen hver ville sette marmelade-toasten i vrangstrupen, kan jeg tenke.
Som faderlig leksehjelp blir følgelig min store bekymring at jeg begår landlig vranglære over lave sko når jeg bistår vår håpefulle udi det norske og det engelske. For jeg kommer ikke forbi at jeg, helt utilsiktet, kan komme til å sabotere den rustikke tilnærmelsen til både engelsk og både norsk. Min egnethet som forelder er med ett stilt i et nytt og usedvanlig ubehagelig lys.
«Bokstaven neste veke er O,» fortalte vår datter meg i dag. «Uke,» repliserte jeg. «Det heter uke». «Men læreren sier at det heter veke,» svarte hun, hvorpå far kontant kvitterer med at læreren tar feil.
En sivilisert bakgrunn kan, i gitte, ekstreme situasjoner, anses et stort handicap.
Skitt samme: Long live the Queen and bugger off, Ivar Aasen.
Jeg hører ofte vestlendinger, nordlendinger og trøndere skryte av utflyttere som holder på dialekten, lenge etter at de har flyttet til Oslo (tross alt er det der flesteparten av dem ender).
Tro om den samme entusiasmen blir utflyttede østlendinger, som holder på sin, til del? Ikke minst gjelder dette bokmålstalende barn, som er mitt fremste anliggende for tiden. Berømmes de for å holde på målformen sin eller blir det forventet at de tilpasser seg?
Er det mer stas med nynorsk i byene, for eksempel, enn det omvendte?
Er det noen, fortrinnsvis nynorskbrukere, kanskje, som har gjort seg noen tanker om saken?
Bill. mrk. Spent
Il pleure 
Siste kommentarer