DiamantstingJeg tror kanskje vi er litt åndsfraværende her i huset, alle mann. Nå nettopp kom jentungen plutselig på at hun hadde brodert en duk, som hun kalte den, til mor og far, i ekte diamantsting (t.h.). Syns slett ikke det var så verst, jeg, til syvåring å være.

Det er godt mulig jeg er i overkant sentimental, men jeg smelter lett ved synet av det lysende, forventningsfulle ansiktet, rede til å overøses med heder og lovord – som hun naturligvis fikk, i bøtter og fleng.

Det faderlige hjertet har for øvrig fått mer enn én grunn til å svulme, inntil bristepunktet, faktisk, denne helgen. Her i går ettermiddag, for eksempel, etter skoletid, stod plutselig kontaktlæreren hennes utenfor døren. Anelsene var bange, naturligvis. Far fryktet det verste, men det skulle fort vise seg ubegrunnet. Alt hun ville, var å vise en kopi hun hadde tatt, av det lille eventyret dattera hadde skrevet på skolen i går, og som etter lærerens vurdering langt overgikk forventningene til en som nyss er begynt i andre.

Jeg ville antagelig overdrive om jeg hevdet meg overrasket. Faktum er at eventyret ingenlunde overgår skriveriene hun begår på pc-en, der hun mekker egne bøker og magasiner i Microsofts enkle Publisher, med begrunnelsen at når far kan lage bøker, kan vel også hun. Og det har hun jo rett i.

Tilgi likevel at jeg er litt stolt. Det er lov å være stolt av barna sine, syns jeg. Spesielt for en som selv er underachiever. Kall det kompensasjon. Her er i alle høver kopien kontaktlæreren (jeg tenker fortsatt «klasseforstander», jeg da, gamle mannen) ble så fjetret av. Teksten fortsetter under faksimilen.

Askepot

Hoppet ut vinduet!? Hun har sans for drama, den skal hun ha.

For å være litt alvorlig, midt oppi det hele, syns jeg likevel teksten er interessant, på mer enn én måte. Tross alle skrivefeilene, som er så typisk for en syvåring, slår det meg at hun, selv om hun aldri er blitt undervist i og på bokmål, fører et skriftspråk som åpenbart skal forestille just det. Etter lærerens reaksjon å dømme, utgjør akkurat det ennå ikke noe problem. Ennå. Når alt likevel kommer til alt, må vi formodentlig anta at hun forventes å konvertere, på ett eller annet tidspunkt.

Det er litt synd, på en måte. Tilbake til start og stå over én omgang?

Reklamer