Jan Straume med sitt private forslag for Lundegrend

Toppbyråkratene og ordføreren her i kommunen har i våres turnert de forskjellige bygdene for å lufte planene og hente inn innspill for de kommende årene, blant annet i bygda vår, en kveld i midten av april (bildet over viser sambygding Jan Straume under en fremlegging ved samme anledning).

Så vidt jeg forstår, har kommunetoppene blitt kritisert for manglende evne til å markedsføre kommunen, noe man visstnok akter å gjøre noe med, om enn med svært begrensede midler. Vi er blitt bedt om å bistå, slik vi også gjør med den hyperlokale portalen Lundegrend.no, skjønt det denne gangen handler om en presentasjon, for bruk på en stand inni bydn.  Det gjør vi naturligvis gjerne, men jeg har lyst til å advare mot høye forventninger. Noen av årsakene drøftet jeg detaljert i denne bloggposten sist vinter.

Catch 22

Ny innpakning har nemlig så altfor lett for å gjennomskues om innholdet er som før. For det kommunale tilbudet, infrastrukturen, handelsnæringen, kultur- og helsetilbudet, skoletilbudet, uteliv og antallet barnehageplasser er det visst ingen som har tenkt på. Alt sammen vesentlige elementer, som har vært blant årsakene til fraflyttingen. Jeg så ingen tegn til at kommunetoppene aktet å ta tak i noe av det, og hvordan kan de, når midlene, som eventuelle tilflyttere skal besørge, ganske enkelt ikke er der?

Situasjonen er selvfølgelig fortvilende, og ingenlunde unik for kommunen vår.

Men én ting kan man gjøre noe med, om man vil: Å få dem som flytter hit til å føle seg velkommen. Det er nemlig ganske forstemmende å se hvor mange sambygdinger som er innmeldt i Facebook-grupper som Byfolk e ikkje brukanes t ein drit !! (sic) eller Vestlandet skaffer olje og ressurser, mens østlandet bruker pengene!!!

Jeg blir heller ikke sprudlende begeistret over å høre vår datter synge nidviser om bylivet fra podiet 17. mai[1]. Tvert om gjør det meg oppriktig trist, med følelsen av å ha fått et ettertrykkelig knyttneveslag lukt i solar plexus. Men i sum, altså: Om det er slik vi skal ta imot dem vi ønsker å lokke til oss, tror jeg fort de vil merke at det kun er pengene deres vi vil ha – ikke dem (samtidig er det muligens ikke noe sjakktrekk å tvinge barn til «målskifte»).

Skal vi lykkes, er det der vi må begynne.

På den annen side har jeg tatt feil før. Det tror jeg nesten helt sikkert.


[1] Men utover det var det en på alle måter fremifrå 17. maifeiring.

Reklamer