Harald Eia og Bård Tufte Johansen som henhovdsvis radikal og moderat representant for Noregs Mållag (foto fra NRK)

«Jeg får stryk hvis jeg skriver «Norge» på skolen,» fortalte vesla meg i går. «Jeg må skrive «Noreg», ellers får jeg stryk. Ivaffall når jeg kommer opp i femte klasse,» fortsatte hun. Situasjonen fordret åpenbart beroligende forsikringer fra en alt mer enn språkbekymret far. «Nå er det vel ingen overhengende fare for akkurat det,» sa jeg. «Tross alt går du bare i første klasse ennå. Dessuten tror jeg faktisk det er lov å skrive «Norge» på nynorsk».

Jeg må tilstå at jeg følte meg usikker, men har ennå rabalderet friskt i minne, fra da Språkrådet sanksjonerte «Norge» på nynorsk. Kan det ha vært rundt overgangen 1980–1990-tallet, tro? Det har rent noen liter vann i havet siden, og du skal bare se at de har trukket vedtaket tilbake. Etter noen raske undersøkelser (der raske er nøkkelordet), ser jeg imidlertid – og til min forbauselse – at jeg kan ha tatt feil. I alle fall om vi skal tro denne kilden.

Hvis noen av mine lesere sitter på andre opplysninger, ville jeg sette stor pris på en kommentar nedi her.

Skjønt stryk… I første klasse. Det har jeg ingen umiddelbar tro på. At alt dette språklige gjør henne engstelig derimot, har jeg full forståelse for. Lærerne forteller at hun nok er litt alene i frikvarterene. Men barn er barn, som oppriktig talt ikke bør klandres. Så brukte de da heller ikke barn helt uten grunn da ordtaket like barn leker best først så dagens lys.

Vi er ikke så vant til å se på norsktalende barn som en minoritet. Følgelig er de heller ikke definert som et problem (de – eller vår datter – anses for ikke-eksisterende), i motsetning til nynorsk- eller samisktalende barn i byene, som tilbys særskilt tilrettelagte opplegg. Mitt postulat er imidlertid at vår datter ved Gud virkelig ikke kan noe for at hun er et bokmålsbarn. Skal hun virkelig straffes, fordi foreldrene, i sin uendelige visdom, valgte å gå mot strømmen?

Man kan forstå noe av det bakenforliggende rasjonalet. Det er en kjensgjerning at folk (også dem med barn) flytter til byene. Ikke omvendt. Følgelig skulle kold og kynisk statistikk tilsi at det er der bikkja ligger begravet. De språklige minoritetselevene tilbys, med rette, et særskilt tilrettelagt opplegg, som skal sørge for at de har mulighet til å bevare noe av sin språklige og kulturelle arv og identitet. Så langt alt vel.

Denne ordningen har imidlertid den svakheten at den, delvis med rette, anser det helt usannsynlig at byfolk flytter på landet  og dermed ikke får anledning til å oppleve hva det vil si å være minoritet (enda det er hva de blir om de likevel skulle finne på å gjøre det fullkomment uhørte). En implisitt, men ganske sikkert ikke tilsiktet, konsekvens er at det straffer seg å flytte ut i distriktene. Først og fremst for barna, naturligvis, som i vårt tilfelle resulterer i at vår datter er blitt et sjeldent, nesten litt eksotisk eksempel på språklig paria.

Selv barn av andre nasjonaliteter, som tilbys morsmålsundervisning i regi av den norske skolen (og misforstå meg endelig rett: Det skulle da også bare mangle!), har større rettigheter enn norske bybarn som flytter på landet.

Det kan da umulig være meningen at de tre ovenfornevnte gruppene (nynorsk- og samisktalende barn i byene, i tillegg til barn av andre nasjonaliteter) skal være mer verdt enn bokmålstalende barn på landet? La gå at det er veldig få av dem, men hvis det er argumentet, minner jeg om at det er få barn på landet som sådan – uavhengig av målform. Logiske slutninger skulle med andre ord tilsi at alle barn på landet er paria. Slik er det naturligvis ikke. Det har Noregs Mållag sørget for (fuck the rest).

I tillegg til opplysninger om Norges status på nynorsk, syns jeg det kunne være interessant å få dette spørsmålet belyst:

Avslutningsvis tar jeg sjansen på å gjenta dette klippet (først gjengitt i denne posten):

Foto: Harald Eia og Bård Tufte Johansen som henholdsvis radikal og moderat representant for Noregs Mållag i NRK-serien Uti vår hage (foto fra NRK)

Reklamer