Som et lite apropos til «bondeknølmusikken» i forrige post, må jeg nesten nevne noe som har rystet meg relativt ettertrykkelig.

I sangheftet vår lille datter har med hjem, et kompendium med fotostatkopierte sanger, finner vi blant annet denne:

Av videoen fremgår det at den ble komponert som innslag i en ungdomslagsrevy, og jeg medgir villig vekk at den er som skapt for slike formål. I skolen derimot, prøver vi å innpode toleranse og innsyn i andre levesett, fortrinnsvis med et åpent og positivt fortegn. Jeg må tilstå at jeg har mine fordommer å slite med, jeg også, som jeg etter fattig evne prøver å polere bort. Men når jeg skriver her (noe jeg gjør på daglig basis), holder jeg dem for meg selv – og utbroderer bygdelivet som en evig dans på roser (noe denne bloggens lesere derimot vet er langt fra virkeligheten).

Her ser vi skolebarn fremføre samme slått på 17. mai i fjor:

Som bymann, en som elsker byen og alt dens vesen, tar jeg faktisk anstøt av at nidviser om byen inngår som del av vår datters undervisning.

Hvordan ville tilsvarende nidviser om bygdelivet ha blitt mottatt dersom bybarn fikk dem i sitt pensum (og det ovenikjøpet med bygdebarn i klassen)?

Drøft.

Eller kanskje ikke (tilføyd 30. mars 2010).

Reklamer