Det begynner å bli en liten stund siden siste værrapport. Skal sant først sies, har det da heller ikke vært stort å rapportere. Vinteren har vært kold, her som ellers i landet, skjønt den nok føles kjøligere i vind og blest ute ved havet. Jeg har i alle fall ingen erindringer om at det var så koldt på Østlandet, enda temperaturene var dobbelt så lave (som, om man nå først skal tale korrekt, tilsvarer halvparten).

Sne på Såta

Såta i oktober 2010.

I dag bet vi oss imidlertid merke i noe spesielt. Som kjent, fordrer solglimt vinterstid i noen grad fri sikt mot syd, som er hvor solen befinner seg på denne tiden av året. Slik sikt har vi imidlertid ikke, for en stor del takket være Såta (her gjengitt i et arkivfoto til høyre), som skjermer for solen i seks samfulle uker hver vinter.

I dag tittet imidlertid solen over toppen, om så bare for noen minutter. Det er nesten så man begynner å glede seg.

Var det ikke for all nedbøren i sommerhalvåret. Men en liten feiring kan vi unne oss:

Avslutningsvis et lite hurrarop fra vår datter, dog: Heia islam!