Vinterlandskap

Jeg hadde ikke ventet det på forhånd. At vi skulle velsignes med en hvit jul her ute i det vestlige havgapet, mener jeg. Som beskrevet i en tidligere post, har det imidlertid lavet ned den siste uken, med en tilnærmet billedskjønn jul til følge. Vi kunne knappest ha hatt det bedre, om vi så bodde på Østlandet, med den forskjell at sneen daler langt mer bedagelig der omkring, som motsats til vår hissige og vindfulle føyk i alle retninger.

Utover det har vi altså hatt en svært vellykket jul, i familiens tegn. Uken som ledet opp til julefeiringen derimot, var i overkant hektisk, og slett ikke bare på grunn av juleforberedelsene. Dermed har det heller ikke blitt rare bloggingen herfra den siste uken, med unntak av en hastig sammenrasket julehilsen i siste øyeblikk. Skal sant først sies, burde jeg nok ha arbeidet julen gjennom også, men ett sted går grensen, vil jeg tro.

Vi tilbragte selve julekvelden hos mine svigerforeldre, til vi tuslet fornøyde hjem i nattemørket, mens de og min svoger var til brunch og middag hos oss påfølgende dag. Andre juledag derimot, tilsier den lokale skikken at bygdens ungdom, og de som fremdeles mener seg ungdommelige, går på fest. Før om årene fant tildragelsen sted på øyens hotell, som det ikke lenger fins noe driftsgrunnlag for, og som derfor forlengst er nedlagt. Nå for tiden er det Mandelhuset som gjelder.

Utpå kveldingen i går tikket det inn en SMS fra to lokale, festsugne ungkarer på kone pones mobil, med spørsmål om å svinge oppom et vorspiel, som riktignok kun bestod av dem. Joda, det er ikke fritt for at jeg følte meg hensatt til russetiden ved lyden av slikt, men det gjør ingenting, når invitasjonen likevel ikke gjaldt meg. Dessuten har vi da barn i hus. «Problemet» er nemlig at fruen mener jeg kan ha gjort meg mektig upopulær, og at jeg fremstiller øyens innbyggere som litt harry, og i det hele tatt tilkjennegir min generelle misnøye med stedet. Det foreligger med andre ord en høyst reell fare for at jeg a) kan ha gitt inntrykk av at jeg muligens ikke er interessert i slikt eller b) at tilsynelatende bygdekritikere er uønsket selskap.

På den annen side håper jeg det er så enkelt som at ungkarene mente at three is company, four is a crowd. Fruen er en vakker kvinne, nemlig, så jeg klandrer dem ikke. Jeg anser meg tvert om både beæret og både smigret og både priviligert. Så får heller bygdefolket tenke sitt, noe de gjør uansett. Selv hadde jeg en svært hyggelig TV-kveld med min svoger, med god vin attåt, som langt er å foretrekke, når ungdomsfest er alternativet. Det er uansett fristende å slå seg til ro med at det bare er jeg som har en attråverdig make, men jeg klarer jo ikke helt å fri meg fra mistanken om at jeg har gjort meg upopulær i egnen. I så fall står jeg overfor følgende dilemma:

  1. Burde jeg lyve, og skrive at innbarkede bygutter trives best på landet?
  2. Bør jeg fortsette med å eksponere den innbarkede byguttens motforestillinger og fordommer?

Ikke vet jeg, men jeg mottar gjerne råd:


Med bloggens svært begrensede leserkrets, gjør jeg ikke regning med besvarelser som er tilstrekkelig representative, men det hadde vært greit med en liten pekepinn.

Så til de kjølige prøvelsene:

Sist mandag var vesla i huset rimelig nok helt yr ved tanken på å bakse i sneen i skolegården, med medbragt parkdress, for optimal utnyttelse av helgens nedfall. Selv var jeg noen ærend i Bergen, og var med andre ord ikke tilbake før det var kveld. Vår håpefulle hadde imidlertid stoppet dressens bukseben oppi cherroxstøvlene, istedet for å trekke dem utenpå, med strikk under hælen, med det uvegerlige resultat at støvlene fyltes med sne, som smeltet i støvlene hver skoletime, for så å etterfylles i neste frikvarter.

Vel hjemme fra skolen fortsatte uteleken. Først da det var middagstid oppdaget min kjære de søkkvåte, iskalde strømpebuksene og buksebena, og fikk det å vite at hun hadde vært gjennomfrossen hele skoledagen. Rimelig nok ble min bedre halvdel grepet av panikk. Dyner, pledd og varm drikke ble tryllet frem på et blunk, med intensiv fotmassasje til.

Det påfølgende hendelsesforløpet fordrer bruk av en smule dialekt.

Etter intens massasje, ønsket min gode hustru forvissning om avkommets generelle fottilstand:

«Kan du krølla litt på tena for meg?» («Tena» er lokal dialekt for tærne.) Vår datter nikket og min kjære fortsatte fotmassasjen, uten å registrere så mye som den minste bevegelse i de forfrosne tærne.

Om min kone ikke var redd ennå, ble hun det i alle fall nå. Hun la imidlertid merke til at vår datter skar noen voldsomme grimaser. Hva kunne det være? Grepet av panikk gjentok hun oppfordringen:

«Krøll på tena!»

Ingen bevegelse. Vår datters ansikt derimot, antok stadig nye og groteske former.

«Korfor gjer du sånn,» spurte min elskede.

«Men mamma, du ba meg krølle på tenna!»

Når det er sagt, har hun utvist en bemerkelsesverdig evne til å absorbere det lokale sprog, men Rom ble ikke bygget på én dag.

Selv hadde jeg nettopp mitt eget gyldne øyeblikk, mens jeg satt her og skrev på bloggposten:

«Du, pappa. Ikke sant at fra Tysnes til Amerika er like langt som fra Tysnes til Oslo?»

«Nei, nei, nei. Det er mye lengre til Amerika,» svarte jeg, i et oppriktig forsøk på å fastslå at langt unna sivilisasjonen er vi dog ikke. En grusom erkjennelse slo imidlertid ned i meg, hvorpå jeg raskt tilføyde: «I alle fall i avstand. I reisetid derimot, blir det omtrent det samme».

Oy vey…

Reklamer