Lunde båtbyggeri på Tysnes

Det er blitt mye tøv og tant i denne bloggen, som først og fremst tjener som en dagbok der alle mine fordommer som ruralisert bygutt stilles til offentlig skue, i all min mentale nakenhet.

Nå må ikke det forveksles med likegyldighet overfor kommunen vi har flyttet til. Tvert om har jeg et brennende ønske om å bli en ansvarlig innbygger, med konstruktive innspill – og kanskje som bidragsyter i en næring som muligens ikke er overrepresentert i egnen. Men utfordringene er svære, tilsynelatende uoverkommelige – om vi nå ikke er villige til å ta noen helt nye grep.

Lunde båtbyggeri, som vist på bildet over, er bare én av utallige tysnesbedrifter som er på vei mot styrt avvikling. For noen år siden innvilget kommunen et lån på rundt millionen, til hjørnestensbedriften Pyrox, som kort etter like godt valgte å flagge ut. Begge deler symptomatisk for kommunens næringsutvikling, med en lokal sparebank som legger ned filialene, og skoler som står i fare for å gå den samme veien.

Kommunen gjør utvilsomt hva den kan, men ser ut til å tråkke opp alt utprøvde alternativer, gang på gang. Nå sist med prosjekter 3012 (hva nå det måtte bety), og en samfunnsutvikler. Det har kommet tilreisende konsulenter med helt sikkert gode ideer, og det siste nå er visst et utviklingsselskap. Som er vel og bra, om man er villig til å prøve noe nytt.

En ting er problemene med å rekruttere spisskompetanse, som BT-redaktør Trine Eilertsen nylig tok for seg i en kommentar:

I Norge er vi ikke flere enn at det er rift om den spisskompetansen som finnes, innenfor alle yrkesgrupper. Lyser en kommune ut en lærerstilling, eller en stilling som skal dekke kompliserte barnevernsutfordringer, er det ikke så lett å få de dyktigste på søkerlisten. Ikke fordi aversjonen mot å bo usentralt er så stor. Men fordi fagmiljøet oppleves som lite. Det er få å spille på, få å ha daglige diskusjoner med. Og, enda vanskeligere, i motsetning til for bare noen tiår siden, er det nå som regel to, og ikke en som skal ha jobb når noen skifter bosted. En dyktig kvinnelig pedagog vil høyst sannsynlig ha en partner som også ønsker en interessant jobb. Det er vanskeligere å oppdrive i en liten kommune.

En annen ting er mangelen på fullverdige kulturtilbud og infrastruktur. Vi mangler også kundegrunnlag til å etablere en handelsstand som er mangfoldig nok til å trekke tilflyttere (til hvilket det dog fins alternativer).

Klikk for lesbar versjon

NHO-artikkel om fiskeværet Lovunds suksess med å rekruttere tilflytning og arbeidsplasser. Klikk bildet for lesbare versjon.

Disse tingene brakte meg i tanker om en avis jeg hjalp NHO å lage i fjor sommer, som i det alt vesentligste handlet om regionene. Der intervjuet jeg blant annet Knut Bjørn Stokke, forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), som fortalte om en solskinnshistorie fra fiskeværet Lovund i Lurøy kommune, Nordland:

–  Eksemplet  Lovund  viser  at  også avsidesliggende strøk kan fremstå som attraktive bosteder når man samtidig med  å  etablere  interessante  arbeidsplasser også legger til rette for et godt lokalsamfunn å bo i, hevder  Stokke.

NIBR står bak rapporten ”Steds- og næringsutvikling på Lovund – fra krise til suksess” som  viser hvordan det lille lokalsamfunnet har snudd en negativ utvikling til vekst og optimisme.

[…]

– Lovund er et helt spesielt kasus, forteller Stokke.

– Alt peker oppover på Lovund, som med sine 390 beboere, aldri før har hatt flere innbyggere. I dag bor nesten dobbelt så mange som på 70-tallet på øya.

Klikk på bildet til høyre for å lese resten av saken.

I den samme avisen gjorde jeg også en sak på NHOs attraktivitetsbarometer for i fjor, som fortalte en hel del om hvor folk velger å bosette seg – og, ikke minst, hvorfor. Her fremgikk det blant annet at:

Det er  ikke  nok  med  vanlige  arbeidsplasser og frisk luft i distriktene.  I et presset arbeidsmarked ser vi at de lyse hodene – og den mobile arbeidskraften – leter etter de mest attraktive  jobbene  og  de  mest  attraktive stedene å bo.  Den såkalte caffè latte-faktoren er reell og synes å bli tillagt økende vekt.

Av   landets   83   ”næringsregioner” er det altså de regionene som kan  tilby  et  større,  lett  tilgjengelig arbeidsmarkedsområde   som lykkes  best  i  å  tiltrekke  seg  folk.

Arbeidsplasser  forblir  et  sentralt element.    Det  nye  er  at  de  ikke nødvendigvis    må    være    lokale.  Velfungerende  pendlerløsninger derimot, ser ut til å få stadig større betydning  hos  dagens  mobile  arbeidstakere.

Jeg husker at jeg stusset litt over at noen av konklusjonene syntes trukket på svært foreldet grunnlag. Tross alt var da vitterlig «caffè latte-faktoren» et 1990-tallsfenomen, først og fremst. Betegnende nok har den imidlertid ikke nådd tysnessamfunnet ennå, som en indikator på hvor bakpå vi egentlig er. Resten av artikkelen, pluss litt om utfordringene tvillingbyene Porsgrunn og Skien sliter med, kan du lese ved å klikke på bildet under.

Faksimile av sak om NHOs attraktivitetsbarometer (klikk for lesbar versjon)

Resten av NHO-blekka (pdf), som er spekket av inspirasjon for  fins på denne adressen.

Mye avhenger av næringslivet, ingen tvil om det, men i et lite samfunn som vårt, er næringslivet hjelpeløst uten kommunal tilrettelegging. Vi har en lokalavis som kan bli et utmerket forum for innbyggermedvirkning, som redaktøren er inne på:

Nettstaden har hatt ei positiv utvikling sidan starten i 2007. Både blogg, kommentarfelt og Talerøyr har blitt ein fin arena for tysnesingar og andre som vil debattera saker som vedkjem lokalsamfunnet.

Debattane og bruken av nettsidene har auka jamnt og trutt. Auken har vore ekstra stor det siste året. Webstatistikkane våre syner at aktiviteten har vore aller størst i september og oktober i år. Då hadde me mellom 50 og 60.000 sidevisningar i veka.

Skjermdump av Orkdal 2040

Skjermdump av Portal Orkdal 2040, til kommunal etterfølgelse.

I våre dager er Internett en helt avgjørende faktor, både i det lokale og det nasjonale demokratiet, ikke minst i geografisk spredte områder, så hvorfor ikke klaske til? Det krever antagelig betydelig mindre enn de forestiller seg på kommunehuset. Borti alvorsbloggen tok jeg i dag for meg et forbilledlig eksempel fra Orkdal kommune, med innbyggerportalen Portal Orkdal 2040. Vi kunne ha fått til noe slikt, vi også. Med svært enkle midler.

Det betinger imidlertid en vilje til ikke å tråkke opp igjen de samme gamle sporene.

Jeg kaster like godt hansken til kommunestyret.

Reklamer