Netthandel

Gårsdagens tentative analyse av Internetts og netthandelens betydning for Distrikts-Norge, var på mange måter grei nok, syns jeg, fra et forbrukerståsted betraktet. Forsøket på å vurdere de samfunnsøkonomiske konsekvensene derimot, var høyst korttenkt – eller mangelfullt, for å si det forsiktig. Jeg har det med å sette meg til tastaturet før en tanke er helt ferdigtenkt, nemlig. Mest fordi jeg sjelden klarer å holde så lenge på dem, tror jeg, før nestemann trenger seg på.

Visst er det vel flott at nettbutikkene kompenserer for distriktenes mangelfulle, tidvis helt fraværende service- og handelsnæring. Med raskere leveranser skulle man nesten tro at man bodde i byen, sågar. Men det løser ingenlunde fraflytningsproblemet alene, skjønt det definitivt hjelper. For hva skulle vel bygdefolket handle for, når arbeidsplassene uteblir? Ledighets- og uføretrygd?

Internett har som kjent gjort oss mindre stedbundne. Vi får utført vårt virtuelle arbeid og får gjort våre innkjøp der det fins nettoppkobling. Det skaper også muligheter for arbeidsplasser – stort sett hvor det nå skulle være.

En av de norske distriktskommunenes aller største utfordringer, har vært sysselsetting, og dermed opprettholdelse og etablering av arbeidsplasser. Primærnæringene har vært på retur i årtier, mens industrivirksomhetene i økende grad ikke bare forlater distriktene, men landet som sådan. Dermed står man kun tilbake med kunnskapsvirksomheter og service- og handelsnæringene. Et problem med service- og handelsvikrsomheter i distriktene er imidlertid at kundegrunnlaget er utilstrekkelig. Noe det også var lenge før fraflyttingsproblematikken materialiserte seg.

Internett og jordklodeSå er det da også her Internett kommer til sin distriktspolitiske rett. Hvilke andre virksomheter fins det bærekraftig grunnlag for i distriktene, om ikke just de som har verden som sin tumleplass – og kundegrunnlag? For noen ville kanhende Norge alene være tilstrekkelig målgruppe – og likevel bli blomstrende butikk.

Har det overhodet foresvevd våre lokale og sentrale politikere, for ikke å nevne næringslivet selv, at det er selve løsenet, svaret på alle sysselsettings- og distriktsproblemer? Det virker ikke slik, så oppsatt som de er på å finne løsningene i den gamle økonomien.

Det var med andre ord svært korttenkt av meg å utfordre Fornyings- og kirkedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet alene. For utfordringen hører definitivt hjemme på arbeids- og inkluderingsministerens bord med.

Så får vi se om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen fikser samordningen. For her gjelder det å holde tungen i rett munn.

Reklamer