Siden vi har bodd på landet, på Høvik i Bærum, i fire år allerede, er vi ikke akkurat fremmed for et relativt rikt dyreliv. Det hendte rett som det var at vi så rådyr i nabolaget – eller en rev som strøk gjennom haven i ly av mørket, men det kommer ikke opp mot den eksotiske, «kultiverte» faunaen vi har her omkring, som denne gjengen, som ga seg til å gresse i utkanten av «haven» vår nå nettopp (igjen må jeg beklage den lurvete mobilkamera-kvaliteten):
Hjelp, jeg vil hjem! Gi meg rådyr, gi meg ekorn og elg, men dette, selve inkarnasjonen av det vestnorske; smalahove, steinrøys, steinrøys, svelt ihjel og fårepølse – eller manifesteringen av at, jau, gut, du bur på landet no… Og det i egen «have» (jeg vet ærlig talt ikke hva vi skal kalle den). Jeg tror simpelthen det blir for meget å fordøye for en sart bymave.
Ikke for det, jeg visste jo at de var her noensteds, for jeg har sett sauekskrementene på «fortauet» oppi veien, like oppi her, hvor hønene og en utenomordentlig hane spankulerer fritt, men til de grader in you face… Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å håndtere det.
P.S. Når jeg skriver have og fortau i anførselstegn, er det nok dels fordi haven for en stor del er utmark på privat grunn, slik det ofte er ute på landet, og fordi jeg ennå har problemer med å anse fortau et fenomen som eksisterer utenfor bynære strøk – eller fordi de er overstrødd med heste- og sauemøkk. Jeg vet ikke.
Herregud, hva er det jeg har gjort?
3 kommentarer
12.09.09 kl. 20:11
frr
Jeg trodde dette var inkarnasjonen, men du har kanskje ikke møtt ham, slik som Nils Kjær gjorde?
Han saa ut som en opbyggelse, der var gaaet i sig selv og klabbet sammen til en eneste skikkelse af fugt og mugg, og – netop fordi han indfandt sig saa over al beskrivelse paatværs af al rimelighed, uventet som en meteor, men baade kisteklædt og kortskallet, og fordi han ikke lod sig mærke med naturen og naturen heller ikke lod til at kjende ham, saa forstod jeg med en gang, at det var selve vestlandsfanden.
– Aha, tænkte jeg. Paa veien til Storthinget!
Sau er for ingenting å nevne i en slik sammenheng.
Men noen mener at Vestlandsfanden ikke eksisterer lengre:
Han balanserte på randen av fordervelsens bakgrunn i en ensom og fortvilet kamp mot solstråler. De hadde engang fått ham til å komme opp fra skyggene ved fjorden og ut i den farlige verden, og derfor var det hans faste overbevisning at de var djevelens blendverk. Så viet han seg den hellige sak med å jage bort de forføreriske solstrålene, og dekke selv de høyeste tinder med fjorddypets skygger. Det var derfor Nils Kjær møtte ham i regnskyen helt oppe på Finse.
Vestlandsfandens innflytelse i norsk samfunnsliv er blitt sterkt overvurdert. Som den idealist og individualist han tross alt var, maktet han aldri å drive det særlig langt i organisasjonskunst. Politisk var han tradisjonelt moderat venstremann, hvilket innebar venstrepolitikk med himmel over. Senere kunne man også finne ham i KRF, men i dag er han borte, selv om det stundom hevdes at han spøker. Han ar nok druknet i oljeflommen.
http://alias.sol.no/node/2480861
13.09.09 kl. 21:13
Jarle Petterson
Fantastisk, frr! Og så til de grader på kornet!
Tusen takk for at du minnet meg på den gamle mørkemannen. Ikke for det; han lurer rundt hvert hjørne, men historien sammenfatter mine betenkeligheter så presist at det rent er skremmende.
Jeg beklager igjen at kommentarene dine ble liggende i spamfilteret. Jeg undres om det har noe med Posterous å gjøre, for det har da aldri pleid å skje deg før.
14.09.09 kl. 18:35
frr
Det har trolig sammenheng med at det var to linker i kommentaren. Spamfilteret er følsomt for slikt. Men at den andre ble liggende? Vel, kanskje noe med posterous å gjøre