Riksmålsordlisten

Jeg har ikke hatt en ordbok i min besittelse siden skoledagene. I en alder av 47 var det med andre ord på høy tid at Riksmålsordlisten ramlet ned i postkassen. Det får være grenser for hvor lenge man kan tillate seg å stole på egen ufeilbarlighet. Men i går kom den, altså, sammen med den prektige lille boken Ord, og noen papirer fra Riksmålsforbundet – vederlagsfritt, for alle som har betalt sin medlemskontingent.

Faksimile av Frisprog 23. mai 1953

Faksimile av Frisprog 23. mai 1953

Som fast leser av Farmand og avisen Frisprog i ungdommen, og som sporadisk bidragsyter i Morgenbladet, dengang avisen fortsatt ble satt i bly, kan jeg fastslå at riksmålet ingenlunde er å sammenligne med det skriftspråket de fleste av oss forbinder det med. Tvert om er det lov å skrive «språk» på riksmål nu om dagen, noe som passer meg utmerket, ettersom jeg de siste tiårene har plassert meg selv i det moderate bokmålshjørnet.

Men hvem kan vel motstå Sigurd Hoels plettfrie riksmål, i sin opprinnelige form? Jeg vet at jeg ikke kan. Men å formalisere mine språkpreferanser, dét betviler jeg sterkt at jeg ville ha gjort om vi fortsatt bodde i sivilisasjonen. Min ennå ganske ferske innmeldelse må regnes som et mentalhygienisk tiltak; et forsøk på å bevare en smule forstand midt oppi alt dette nynorske. Tenk deg situasjonen, bare:

Her vasser man i landsmål, dag ut og dag inn, men det stopper ikke der. Vår øyensten og høyt elskede datter, hvis talemål til dags dato har vært uplettet og uforfalsket bokmål – med de skjønnhetsflekkene som følger alderen, er gradvis i ferd med å gi seg landsmålet i vold, som resultat av daglig og skolastisk hjernevask. Om ett år eller så vil antagelig siste rest av hennes egen identitet være ettertrykkelig utvisket.

Slikt noe kan man vel ikke, som ansvarlig forelder, stilltiende sitte og se på? Det er early days yet, som de utrrykker det derovre. Foreløbig begrenser norskundervisningen seg til «vekebokstaver», som hun kaller dem, altså én bokstav i uken, som for anledningen er O. Men hva gjør jeg, når jeg senere hen skal bistå vår håpefulle med skriftlige besvarelser? Gir meg landsmålet i vold, jeg med? Kan bokmålselever på nynorskskoler – og vice-versa, i og for seg – straffes (utlagt: få nedsatt karakter) for å innlevere besvarelser på egen målform? I så fall vil jeg ha bidratt aktivt til straffen, noe som selvsagt er utenkelig. Spørsmålet er med andre ord kritisk. Om noen av mine lesere kjenner svaret, ville jeg sette umåtelig stor pris på et hint i kommentarfeltet.

For øvrig ble jeg, rett nok mot egen viten, valgt til klassens representant i skolens FAU (foreldrearbeidsutvalg).

Hihi… Tro hva mine medforeldre føler om referat på riksmål?

Reklamer