Skoleklassen

MENINGSMÅLING: I dag trenger jeg din hjelp, kjære leser, og din mening om et spørsmål som nager meg – i den uformelle meningsmålingen under. Men la meg ikke foregripe.

Vår lille store datter, den høyeste på bildet her (noe som ikke sier stort, i en klasse bestående av seks), debuterte som førsteklassing i går. Et stolt øyeblikk, både for mor og far – og for debutanten selv, kan jeg forsikre.

Men, som de sier i Spania, No hay miel sin hiel (eller, kanskje noe litt for direkte oversatt: Det fins ingen honning uten galle). For litt malurt følger med begeret. Både undervisningen og undervisningsmateriellet er på nynorsk. Vår datter er imidlertid en bokmålspike. Selv er jeg antagelig noe mer av en riksmålsmann, skjønt ikke på langt nær så ortodoks som i ungdommen, mens mor i huset er målkvinne på sin hals. Sånn sett utgjør vår datter, med sitt normerte bokmål, noe av et språklig familiekompromiss.

Selv skulle jeg nok ønske at hun fikk beholde just den siden av identiteten. Jeg har en forestilling om at ytterst få bygdefolk som flytter til byen lar seg avspise med bokmålsundervisning. Derfor blir også spørsmålet jeg håper du kan hjelpe med: Bør byfolk som flytter på bygda avfinne seg med mindre enn bygdefolk som flytter til byen?

Burde vi kreve bokmålsundervisning for vår lille bokmålspike? Kan det tenkes at ordningen forpurrer undervisningskvaliteten på noe vis? I så fall må det samme sikkert kunne hevdes om nynorskbarn i byene.

Selv om jeg ikke har mange lesere innom her, håper jeg du gjør deg umaken å besvare følgende:

Tusen takk for ditt råd. Jeg lover å ta det til nøye overveielse. Begrunn gjerne i kommentarfeltet, for jeg lar meg lett overtale av overveldende argumenter.

Reklamer