Vannliljer

Jentene mine var på rotur igjen forleden, og kom hjem med denne buketten, plukket i Fiskevatnet like oppi her. Sånt no’ ha’kke vi i by’n! Joda, det er vakkert her, derom fins det ikke fnugg av tvil, men det er rart med det: Asfaltrotter som meg, som avhenger av byens impulser og larm, ligger uvegerlig under for mindre tilpasningsproblemer i omgang med alt dette grønne.

Det nevnte Fiskevatnet uttales for øvrig Fiskjevatnet. Man skulle nesten tro det beror på engelsk språkkontaminasjon, men fenomenet er kjent fra det meste av strilelandet. Var det ikke for at folk her omkring vil ha seg frabedt strilebenevnelsen, med hårdnakkede krav om at den tilhører landens folk nord for Bergen. Med fare for å pådra meg sunnhordlandsk vrede, skylder jeg dog å minne om at termen er bergensk, og at definisjonen dermed også er det. Gjennom hele min bergenske oppvekst omtalte vi folk fra samtlige omegnskommuner som striler, og sannelig ser det ikke ut til at oppslagsverkene deler oppfatningen:

stril, person som hører til bonde- og fiskerbefolkningen på Strilelandet omkring Bergen, især på øyene (havstril). Stril har vært brukt av bergenserne som økenavn, men forekommer uten nedsettende betydning hos Petter Dass i en vise fra ca. 1700. En mulig forklaring er at stril er dannet til verbet strila, «streve og ro».

— Store norske leksikon

Stril er et navn på folket som bor på strilelandet. Strilelandet er et løst definert område i Hordaland fylke. Historieverket «Strilesoga» definerer området til å omfatte Nordhordland og Midthordland utenom det gamle bysenteret i Bergen kommune. «Strilesoga» tar for seg disse kommunene etter kommuneinndelinga pr. 2001: Austevoll, Sund, Fjell, Øygarden, Fedje, Austrheim, Radøy, Meland, Askøy, Bergen, Os, Fusa, Samnanger, Osterøy, Vaksdal, Lindås, Masfjorden Tysnes og Modalen.

— Wikipedia

Aha! Den sunnhordlandske oppfatningen av begrepet har altså sitt opphav – i «Strilesoga», som Wikipedia-utdraget over henviser til. På den annen side omfattes både Os, Fusa, Tysnes og Austevoll både av begrepet og boken, som vi ser. Når Bergen selv er inkludert, beror det på at omegnskommunene (strilekommunene) Arna, Åsane, Laksevåg  og Fana tidlig på 1970-tallet ble innlemmet i bykommunen (Fyllingsdalen, overtatt fra Fana, ble, så vidt jeg husker, innlemmet tidligere) – på hvilket tidspunkt denne bloggeren selv befant seg innenfor gamlegrensen, for å unngå eventuelle misforståelser.

Jeg vil imidlertid utvise stor forsiktighet med å påberope meg betegnelsen «ekte bergenser», en term som visstnok fordrer at man er født på en tinntallerken i Marken – noe jeg vil tro er de aller færreste forunt. Men jeg er født, altså. I Sandviken sågar, som lensherre Erik Rosenkrantz først skilte ut fra Bergen i 1561, men som ble gjeninnlemmet i 1876 (min bedre halvdel, stakkar, lever i villfarelsen at tenåringsår i da forlengst gentrifiserte Fana gjør husbonden til stril).

Elaborering over oppvekst til tross, det er Oslo som er hjemme. Og hva oppvekst betreffer; liksom jeg kommer fra Sandviken (eller Bergen, om man endelig vil), kommer vår datter fra Oslo, selv om hun har det meste av sin hittil seksårige oppvekst fra Bærum. Men forsøkene på assimilering er godt i gang. Blant annet er hun blitt fortalt at her omkring kaller man Lunde for Londe. U-ene uttalles i det hele tatt o, jevnt over, skjønt jeg har til gode å høre «du» omtalt som «do». Men en hund kalles en hond – dertil med svært tydelig d. Det er aldeles så man hensettes til Tyskland. G-ene er også svært påtagelige i ord som «vogn» eller «magnet».

Det kan fort medføre en viss forvirring, som da en eller annen ulykke inntraff i Lukksund. Nyhetsmedienes gjengivelse av muntlige rapporter fra lokalbefolkningen, førte til at stedet i skrift ble omtalt som «Lokksund», til samme lokalbefolknings store ergrelse. Nå syns jeg imidlertid ikke man kan forvente at folk annensteds skal forstå at bokstaver som uttales o skal skrives som noe annet.

Jeg innser nå at jeg har snakket meg så pass ut på viddene at det bør settes strek.

Men følg med, det stopper neppe her. Og for alt jeg vet, ender jeg med å trives med de landlige pussighetene?

Advertisements