Når man har levd et helt liv i byen, innebærer flytting til landsbygda litt av et sprang. Denne bloggeren har en 47 års bytilværelse på baken, hvorav 25 i Bergen, 18 i Oslo og fire i Bærum. Det siste kan vel knappest kalles bytilværelse, men en tolv minutters togtur fra Høvik stasjon til Nationaltheateret, kvalifiserer sånn halvveis.
Nu er min kone repatriert til hjembygda, som hun i en årrekke har savnet slik, med vår felles datter og meg på slep. Overgangen oppleves som en absurd feberfantasi. Like utenfor bruser elven, over sine bredder av store nedbørsmengder (naturligvis), 24/7. “Jeg vil ikke bo her,” sier vår datter på ennå uforfalsket bokmål, og jeg tenker likedan, samtidig som jeg håper savnet etter de gamle vennene og sivilisasjonen avtar når hun først er i gang med sitt første skoleår.
I denne bloggen kan du lese mer om overgangen fra livet i Tigerstaden (og tilliggende herligheter), til tilværelsen på den ytterste nøkne ø. Da familien vår flyttet fra Oslo til Bærum i 2005, var jeg nok en anelse skeptisk. Tenk å forlate det deilige bylivet, til fordel for grønne plener, skrekkinngytende villastrøk og øredøvende fred! Det gikk seg til på et vis, takket være den korte avstanden til byen. Men nå?
Følg med, følg med!
Dersom du har lignende erfaringer, er jeg glad for å høre om dem.
Stort sett vil nok bloggen preges av korte observasjoner. Om ikke mikro-, så i alle fall miniblogging, med andre ord. Dermed får den langt mer av et dagbokpreg enn jeg hittil har funnet naturlig, uten at noe av det blir for personlig. Andre betraktninger finner du fortsatt i den regulære bloggen; Insignificances på norsk (eller på engelsk).
Jeg antar at bloggens navn er relativt selvforklarende, men må vel se i øynene at ikke alle hadde fransk på skolen, skjønt det også fordrer en smule fantasi (noe bloggeren Hjorthen har hjorth meg oppmerksom på). Il pleure betyr helt enkelt at noe eller noe gråter. I dette tilfellet himmelen og jeg, noe som for himmelens del innebærer regn, som man ved selvsyn får konstatert i rikelig monn om man befinner seg på Vestlandet. Og siden The Art of Noise har fulgt meg gjennom 26 år (når dette skrives, sommeren 2009), Claude Debussy noe lenger, rimelig nok… Hvilken avslutning passer vel bedre (beklageligvis uten levende bilder)?
Bildet i headeren på samtlige sider, viser tysneshimmelen tirsdag 28. juli 2009. Et etterhvert altfor kjent syn, er jeg redd.
Kontakt
Du får tak i meg gjennom:
- jarle.petterson [krøllalfa] gmail.com
- http://www.linkedin.com/in/jpetterson
- http://www.facebook.com/jarlepetterson
- http://twitter.com/JarlePetterson
6 kommentarer
Kommentar-feed for denne artikkelen
13.12.09 kl. 00:34
mariasmetode
It must be løøøøv!
…tenker jeg når jeg ser at en innbarket urbanist gjøre movesa og blir med kjære kone pone til ytterste ytre.
Jeg synes jeg ser en viss progresjon fra “Gøy på landet? Skal du få meg til å tro!” til “Tysnes – vi kan om vi vil”. Dette “vi”.
Det er også blitt lengre mellom hvert kultursjokk; syv i tallet. Når vi vet at det meste blir evig lykke bare en når syv, så ser det ut til at du nærmer deg, Mann!
Hils til Betty Page!
15.12.09 kl. 09:59
Jarle Petterson
Løøøøv it is, kan forsikre. Jeg tror jeg svarte noen borti fjaseboken (som behørig er omdøpt fjøsboken, etter at jeg fikk så mange landlige FB-venner) at jeg gladelig hadde flyttet til Bjørnøya med henne. Dessforuten kan jeg nå ikke lenger skyve mine to snart voksne oslogutter foran meg som argument, selv om alderen ikke akkurat får meg til å savne dem mindre.
Progresjon i “Gøy på landet” og ditto reduksjon i forekomst av kultursjokk, ja!
Vel, altså, det første har nok mest sammenheng med at jeg ikke er så lysten på å være bedreviteren fra byen, på utsiden, som hele tiden skal terpe på bygdelivets åpenbare mangler, i et helhjertet forsøk på hurra hei og hopp, jeg er så glad i dag. Det andre derimot, er nok noe mer sammensatt, og utslag av ett av tre (eller alle):
1) At jeg ganske enkelt har resignert i møte med en skjebne som helt åpenbart er uunngåelig — eller at jeg har funnet fred med den.
2) At jeg rett og slett har brukt opp kvoten, siden det tross alt ikke skjer nok her omkring til at forekomsten av kultur er egnet til å forårsake hverken henrykkelse eller hverken sjokk. Eventuelt at intet lenger er egnet til å sjokkere.
3) At naturaliseringsprosessen har forløpt raskere og mindre smertelig enn forventet, og at jeg muligens er moden for å ønske meg kjeledress og cap til jul.
Dessuten tror jeg kanskje jeg er litt urettferdig. Når alt kommer til alt, har vi begivenheter her omkring også. I alle fall nok til at det slås stort opp i pressen. Slå den, om du kan.
Bettie er behørig behilst, med susselull og susselo og allting.
15.12.09 kl. 11:38
mariasmetode
Aha!
If you can´t beat them, join them. Høres fornuftig ut. Jeg tror det må dreie seg om fred, jeg. Innerst inne, langt der inne; er det akkurat dette du har lett etter i alle disse årene. Det er bare det at du har brukt litt tid til å venne deg til tanken på at Drømmer faktisk kan oppfylles.
*skriver opp FelleskjøpDress på julegaveønskelisten til Jarle*
Fysj! Vandalister på i busskø! Jeg regner med at du, som innflytter er blitt behørig mistenkt? Om ikke erd et virkelig fare på ferde og du er i ferd med å nærme deg den totale assimilasjon (heter det det?).
Tror dette blir bra, jeg! I alle fall med Betty around.
18.12.09 kl. 01:19
Jarle Petterson
Hei på deg igjen! Først må jeg visst nesten beklage sendrektigheten, til knes her jeg står, i dødlinjer — med hodet først. Klokken viser litt over ett på natten, og ennå gjenstår det visst noen timers arbeid, som regelen har vært i det siste.
Hmm… Det du skriver om fred… Vel og bra, egentlig, om den er ønsket. Men jeg vil sovne til lyden av skingrende trikker og en sporadisk sirene. Fornemmelsen av å befinne meg i mer liv enn mitt eget. Jeg vet ikke helt om du skjønner.
Kunne du endre Felleskjøpet-dress til termodress? Litt sånn “Æ trur æ tar mæ en tur me sjarken,” du vet. Eller ut på oppdrettsanlegget, som kanskje er vanligere her omkring. De er veldig på moten i disse traktene, ser du. Og veldig praktisk når man er ute og knuser ruter, vil jeg tro.
Før omtalte kone pone kom hjem etter en oslotur sist lørdag, forresten. Med stjerner i øynene, etter blant annet å ha tilbragt flere timer i kjelleren hos Ark på Egertorget. For hallo, vi er ikke akkurat bortskjemt på området.
Så jau og hau: Jeg tror minsanten det er von i hangande snøre.
18.12.09 kl. 18:54
mariasmetode
Nei, jeg forstår ikke det spøtt av hva du snakker om, når du nevner skingrende lyder som innsovingsmiddel! Min mann, derimot, vil nok nikke med salig, innadvendt blikk.
Godt formulert: “Fornemmelsen av å befinne meg i mer liv enn mitt eget.”
Divergerende ønske, han og jeg, altså. Det er vel derfor vi bor “på landet, midt i byen”, som megleren ville uttrykt det.
Bokbuss er egentlig veldig moderne. Er det ikke slik vi vil ha det? Take away, eller helst; bring me some?
Det er bare orange termodresser igjen på lageret. Røde knapper og kryss på ryggen. Jeg sender en av dem.
Lettere å finne deg når du snubler deg bort i havgapet. Eller når neste buss-skur står for tur og en rusten hagle skrapes frem fra innerst inne i skapet. Naboens skap.
God førjulstid og lykke til med mållinjene.
20.12.09 kl. 16:34
Jarle Petterson
“På landet midt i byen” lyder fortryllende. Vi bodde på Blindern for en del år tilbake, med fem minutters t-banetur til sentrum. Selv bodde jeg lenge på Nordstrand, med trær alle vegne, og bare en 20 minutters trikketur til sentrum, med panoramautsikt over verdens vakreste by på veien.
Her hos oss er det forresten likedan. Fruen er født og oppvokst her, og var syk av sau- og sjølengsel, og slikt kan vi jo ikke ha! Følgelig, og uten videre dikkedarer, innfant vi oss brått i det landligste som tenkes kan.
Takk, jeg tar gjerne en av de orange, med røde knapper og kryss på ryggen. Kan ikke fortsette å skille meg ut på denne måten lenger.
En uforlignelig førjulsinnspurt til deg med!