Det presiseres at nedleggelsen ikke er utslag av noen form for lokal knebling. Snarere et resultat av at jeg ønsker det må gå meg godt, og jeg må leve lenge i landet, for å parafrasere Boken over alle bøker Bøkenes bok (Efeserne 6,2).

Med det takker jeg for alle interessante innspill, med henvisning til det jeg ellers måtte ha av bloggerier (se menyen).

Kommentarfunksjonen stenger også i løpet av det kommende døgnet (så jeg slipper nok en ting å holde øye med).

Tusen takk for meg!

Vi har kanskje litt lett for å se på myndighetene når det er noe vi vil ha utrettet her i landet, og jeg tror ikke kommunen vår er noe unntak.

Desto deiligere var det å se denne nettsiden, fra trønderselskapet Grunnarbeid, her om dagen (avbildet over). Disse folka sitter ikke tommeltvinnende og venter, men tar hånd i hanke.

Jeg sier bare:

Ask not what your country can do for you. Ask what you can do for your country, man!

I kveld avholder handelsstanden i Våge, kommunens handelssentrum, julebord i ungdomshuset Vonheim, der den bedre halvdelen av familiens presumptivt voksne innslag deltar med utvilsom innlevelse.

Image via Wikipedia

I den anledning slo det meg at det er en sang som garantert vil stå til avsyngelse, i de utallige vor- og nachspielene. Jeg har rett nok ikke deltatt i mange sosiale sammenhenger her ute, men de gangene jeg har deltatt, har den blitt sunget med stor entusiasme, og alle, absolutt alle, uten unntak, kan den (når de har fått en del innabords). Og så jeg som ikke engang hadde hørt den før! Sangen heter Tore Tang, og hører jeg den én gang til nå, kan jeg den kanskje snart, jeg også.

Det er i det hele tatt en kulturelt svært schizofren kommune vi bebor, i den ytre, sydlige periferien av Hordaland, ikke så fryktelig langt unna rogalandsgrensen, med svært sterk kulturinnflydelse fra Haugesund og Stavanger. Jeg blir helt matt når jeg ser hvilken stilling kaukargruppa Vamp har i egnen, for eksempel (herregud, de viser dem på Krinken i dette nu). Det dominerende kabel-TV-tilbudet, som vi også har hjemme hos oss, vier for eksempel lokal-TV fra Haugesund og NRK Rogaland stor plass, i tillegg til et nytt tilbud, kalt Se Byen. Også det fra Haugesund, naturligvis. Men jeg kan i alle fall se på Østlandssendingen når jeg har huset for meg selv.

Sportslig derimot, heies det på Brann, noe jeg kan forstå, under tvil, ettersom folk her ute ikke er bergensere, men laget tilhører iallfall samme fylke. Hva all denne rogalandsfascinasjonen derimot bunner i, er jeg ikke mye kar om å begripe, men jeg gjetter på at visse dialektale fellesnevnere må være medvirkende.

Det har egentlig ikke opptatt meg før nå, men nå har jeg sjekket litt. Tore Tang tilhørte visstnok stavangergruppen Mods, som (om jeg ikke husker mye feil) var aktive rundt overgangen 1970–1980-tallet, og fremføres her av gruppens frontfigur, Morten Abel (gah…), i et mye senere NRK-opptak:

Og i kveld blir den sunget inntil det kjedsommelige. Tro meg. Én ting har jeg i alle fall lært disse siste 15 månedene:

Tysnesinger + alkohol = Tore Tang

Jeg har ennå til gode å ta del i de landlige julebordene, men antar folk blir like primitive der som i de vi har hjemme i byen, om settingen er aldri så forskjellig (ungdomshus vs Continental og slikt). Jeg tror dessuten det kan være lurt å holde seg hjemme.

På trygg avstand fra Tore Tang.

En sen tilføyelse

Følgende presisering viser seg i etterkant nødvendig: Alle mindre steder har sin Tore Tang, når alkoholen går inn og vettet ut. Bergen har Puddefjorden og Madam Felle og trønderne sin Rai rai og noen ekstremt rumpeglade slåtter.  Denne posten er således ikke stedsspesifikk, men en generell betraktning om den norske provinsialismen. Mitt problem er imidlertid at jeg ikke like godt kan dikte meg selv inn i andre småsteder. Det håper jeg leserne har forstått.

Toppfoto: Ett av en rekke julebordrelaterte bilder jeg fikk tatt til et magasin for seks år siden. Fotografert av mine gode og eksepsjonelt dyktige venner i BillyBonkers. Skjønt jeg sterkt betviler at det serveres cocktails i ungdomshuset.

Av dagens publiseringer nevnes derfor kort:

• Tar gutten ut av byen – Kjappe nedtegnelser
• Bon Temps – Tysnes Pix
• Desperately Seeking Holmenkollen – Tysnes Pix

Sånn. Det gikk  jo fort.

For noen uker siden klaget jeg min store nød over at innbyggerne i Khumbu i Nepal fikk mobilt 3G-nett, samtidig som det norske 4G-nettet ruller ut alle vegne, mens vi vansmekter med forrige århundres regulære GSM-forbindelse – til alt overmål uten full dekning.

I dag tidlig tikket imidlertid følgende gledesmelding inn fra Telenor:

Telenor bygger nytt mobilnett i Norge for å møte dine behov for tjenester, kvalitet og tilgjengelighet også i fremtiden. Det kommende døgnet vil det gjennomføres arbeid ved 5690 Lundegrend. Du kan derfor oppleve en kort periode med bortfall av dekning i dette området. Vi beklager dette. Mvh Telenor

Image via Wikipedia

Etter alle solemerker er vi med andre ord i ferd med å innhente nepalesernes teknologiske forsprang, om Telenor-meldingen altså er slik å forstå.

Nedsiden er at jeg p.t. er helt uten mobilforbindelse. Det var i grunn bare det jeg ville si. Du treffer meg på e-post, dog. Inntil videre.

Tenker jeg.

Som et apropos til kommunikasjonskontrastene, postet @FrkRafaelsen på Grünerløkka denne betegnende tweeten, minutter før jeg publiserte posten min (klikk på lenken hennes):

@FrkRafaelsen
Lise Rafaelsen

Shit! Trikkekræsj x 3 på Birkelunden om fire min. http://yfrog.com/4ji2zpj

16.11.10 10:59 via Twitter for iPhoneRetweetReply

I dag vanker det kaker og kaffe i Tysnes Sparebank, som har gjenåpnet filialen sin i Våge, én mils reise herfra.

Og det er ingen hvilken som helst begivenhet, kan forsikre. Selv elevene i grendeskolen vår har reist den lange veien i dag, for å overvære begivenheten. Ski-VM? Snøft. Kom tilbake når dere er tørre bak ørene.

Vi har dessverre ikke fått oss egen video for Sparebanken, men jeg håper denne duger, som illustrasjon på landlig bankentusiasme:

Bildet på topp er fra bygdas nå nedlagte filial.

Praten gikk om alt mellem himmel og jord, som den ofte pleier i slike sammenhenger, skjønt sveipet også innom emner jeg fortsatt finner litt eksotiske. Som dagens middag og sosiale samvær i bedehuset. Det helt store sjokket var det selvfølgelig ikke, siden jeg selv hadde forestått publiseringen av forannevnte artikkel, men det er rart med det: Noen fenomener venner man seg aldri helt til.

Jeg ville lyve om jeg påberopte meg synderlig innsikt udi det psykologiske, men har forstått så meget at barn liker belønning, og vet en del om hvordan den oppnås. Det siste gjelder ikke minst vår datter, som vet å spille på de rette strengene, slik hun i eftermiddag gjorde, med klare referanser til noe som ifølge henne skjedde “på skulen“. Til hvilket samtlige voksne ansikter, så nær som ett, lyste opp, med høylydte bifall av slik veltalenhet.

De kan være sleipe, disse små. Når de vil.

Av andre utsagn som falt over middagsbordet, kan jeg ellers, som eksempel på den lokale sprogkoloritt, nevne denne sprelske salven:

Ka hette mammo te Marit i krokje?

Med litt hell begynner jeg å få tak på jargonen innen vi er kommet halvveis ut i århundret.

Her om dagen var jeg inne på passerende bilisters imponerende halsøvelser, mens jeg har stått på terrassen og nytt mine giftpinner. Forleden passerte én som virkelig gjorde seg megen møye med gymnastikken. Så imponerende var nakkefleksingen, at jeg var sikker på at den passerende måtte ha lest alt nevnte post, og gjorde et poeng derav (jeg lover: Tiger-øvelsene for oven er for ingenting å regne!).

Nå skal det i rettferdighetens navn tilføyes at slett ikke alle passerende bilister kaster skjelmske blikk vår vei, men unntakene er regelen bemerkelsesverdig undertallig. Bare i dag kan jeg notere meg for minst to passerende bilister, som ikke vendte hodet i vår retning, og her om dagen passerte en kraftfôr-bil fra Felleskjøpet, intet mindre(!), uten at sjåføren så meget som leet på hodet i forbifarten. Som virksomhetens stedlige representant var jeg fullkomment uforberedt på tildragelsen, men skal heretter sørge for å finne frem utstyret på forhånd, så jeg er parat til å stå i stram givakt ved passering – iført egnede gevanter (jeg kan dessforuten ikke være verre enn skogstiger’n i hodeplaggveien):

(Om posituren vekker assosiasjoner, blir ikke jeg overrasket, men jeg skulle naturligvis ha gitt for dagen en speiderhilsen).

Hva de øvrige derimot betreffer, skal jeg heretter forsøke å være like beredt, og fiske frem kamera, for dokumentasjon av de (bokstavelig talt) halsbrekkende øvelsene, om dere ikke tror meg. På den annen side fremtvinger muligens et kamera en noe annen refleks.

Damned if I do, damned if I don’t.

Image via Wikipedia

Det å formidle nyheter av lokalpolitisk betydning, er en risikosport jeg strengt tatt ikke unner noen, noe jeg mer enn én gang har erfart, i mine fattige forsøk på å stille lokalbefolkningens sug etter hyperlokale tidender. Senest i forbindelse med en liten halleluja-sak  for noen uker tilbake.

Den kom nok litt overraskende på ordføreren, som hadde vært på studietur til Tanzania, og som streksenspor sendte undertegnede en presiserende e-post ved hjemkomst (e-posten er et offentlig, postjournalført dokument, noe som rimeligvis opphever alle hensyn til eventuelt personvern – lenkene er det for øvrig jeg som har hektet på):

Tingingsbuss Våge – malkenes.

Sidan det synest uklart kva som førte til at Tysnes fekk ei tingingrute Våge – Malkenes, ønskjer eg å få fram saksgangen.

Prosjektet “Bedre kollektivtransport i distriktet(KID)” vart etablert og starta av Samferdselsdepartementet i 2007. I budsjettet for 2010 vidareførte og auka regjeringa desse midlane. I brev av 26.11.09 frå Hordaland fylkeskommune vart kommunane oppmoda om å søkja både om vidareføring av eksisterande og nye prosjekt.

Tysnes formannskap gjorde vedtak om å søkja midlar til drosjebuss Våge – Halhjem og ei mindre ordning på Reksteren.

Den politiske leiinga i Samferdselsdepartementet bestemte kva ruter som skulle få midlar. I brev av 10. mai frå Hordaland fylkeskommune fekk Tysnes kommune melding om at Samferdselsdepartementet hadde prioritert ruta med tingingbuss Våge – Malkenes. Kommunen valde ein kontaktperson som saman med fylkeskommunen utarbeide retningslinjer for den praktiske gjennomføringa.

Dermed var eit godt tiltak i gong, og me håpar mange vil nytta tilbodet slik at dette kan vera eit tilbod som på sikt kan stå på eigne bein. Det er nemleg føremålet i løpet av tre år.

Dette til orientering!

Ha ein fin dag!

Beste helsing Helge Hauge

______________________
Telefon: +47 53 43 70 13
Mobil: +47 99 64 01 23

___________________________________
Eg gjer merksam på at dette ikkje er ei privat e-postadresse;
det går kopi av e-post til sekretariatet for ev. journalføring
i kommunen sitt sak- og arkivsystem.

Det er vel ikke fritt for at Dykkar vørdsame hoppet en smule i stolen, men e-posten kom midt i en, på annet hold, hektisk arbeidsdag, og ble liggende til jeg rakk å respondere neste morgen.

Det skulle vise seg at ordføreren gjerne ville ha e-posten publisert – noe jeg naturligvis var behjelpelig med, i en sak jeg publiserte rundt lunsjtider samme dag, som i sin tur resulterte i en telefon fra en av det forestående kommunevalgets ordførerkandidater i går ettermiddag, som igjen avstedkom denne presiseringen av i dag.

Men jeg må si jeg føler meg svært ukomfortabel med å havne i en slik skvis, mellom interesser med partipolitisk agenda forut for kommunevalg. Jeg er heller ikke videre fortrolig med at folk tror jeg har bygdeportalen som jobb – eller at jeg er en lokal ildsjel, som pusler med den på basis av et engasjement. Ingen av delene kunne være fjernere fra virkeligheten, i en hverdag (vel, helger inkludert, strengt tatt) som er fylt opp med helt andre gjøremål. Jeg hadde bare ikke hjerte til å si nei da bygdelaget ba meg bistå med portalen, vel vitende om at innsats for bygda forventes, om man skal ha håp om noen form for aksept.

Følgelig har jeg heller ingen betenkeligheter med å flagge partitilhørigheten uti venstrestolpen her, men episoden reiser en interessant problemstilling, idet jeg fort kan mistenkes for selv å springe partipolitiske ærend i mitt journalistiske virke. I den forbindelse akter jeg nu å utstyre alle saker med partipolitiske implikasjoner med det vi her på landet kaller en full disclosure. Ikke at den betyr all verdens, gitt mitt ideologisk høyrekonservative ståsted, med stor sympati for Venstre – og medlemskap i Arbeiderpartiet. En politisk schizofreni som utvilsomt er egnet til å vekke megen undring, men som faller oss som ikke trives med unison marsj svært naturlig.

Sånn. Gøy på landet.