Jeg har i dag, impulsivt og av egen, frie vilje, besluttet å avvikle denne bloggen.
Det presiseres at nedleggelsen ikke er utslag av noen form for lokal knebling. Snarere et resultat av at jeg ønsker det må gå meg godt, og jeg må leve lenge i landet, for å parafrasere Boken over alle bøker Bøkenes bok (Efeserne 6,2).
Med det takker jeg for alle interessante innspill, med henvisning til det jeg ellers måtte ha av bloggerier (se menyen).
Kommentarfunksjonen stenger også i løpet av det kommende døgnet (så jeg slipper nok en ting å holde øye med).
Tusen takk for meg!
6 kommentarer
21.11.10 kl. 13:59
Fred Rune Rahm
Egentlig er jeg ikke overrasket. Men jeg synes det er lit synd. For bloggen har vært et friskt pust. Men det er vel slik at du assimileres stadig mer, og da passer kanskje ikke denne bloggen like godt.
Ellers synes jeg kanskje at du starter og legger ned blogger i et forrykende tempo. En rastløs sjel.
21.11.10 kl. 15:11
Jarle Petterson
Jeg syns selvfølgelig det er litt synd, jeg også, Fred Rune, men når postene stadig må utstyres med forklarende haleheng, som her, vet jeg ikke om jeg orker stort mer:
Frykten for å betråkke tær (noe jeg helt åpenbart har) blir simpelthen litt slitsom i lengden.
Som egenterapeutisk virkemiddel syns jeg bloggen har vært strålende. Jeg hadde nok tenkt å la den løpe til assimileringsprosjektet var fullbrakt, men innser så småningom at akkurat dét neppe vil skje. Jeg kunne selvfølgelig ha utvidet garderoben med en og annen cowboy-effekt, og lagt om de kulturelle preferansene helt, men er ikke så komfortabel med forstillelse, skal jeg være ærlig. Men jeg skal prøve, altså. Bare for å se om det virker.
Til det du skriver om rastløshet, er det vel bare å bemerke at overgangen fra pulserende byliv, til dørgende tyst bygdeliv, nok gjør noe med en, men blogging er et fint alternativ til psykofarmaka, syns jeg. Så nedleggelsen ble ikke fattet med lett hjerte.
21.11.10 kl. 15:23
Fred Rune Rahm
Jeg har nok sett at du nødvendigvis måtte ha tråkket på noen tær, men du har gjort det på en godmodig og morsom måte. Jeg er også overrasket over at innleggene dine ikke har avstedkommet mer sinte kommentarer fra stedlige innvånere. Og jeg synes du har vært dristig.
Men jeg har lest bloggen din med smil, et glimt i øyet, som en slags karikaturtegning av Tysnes. Og jeg har aldri trodd at Tysnes ikke er mye mer enn det du har trukket frem i denne bloggen.
Slik synes jeg det er trist at bloggen blir borte. Men balansegangen mellom spøk og alvor er alltid vanskelig, og særlig når det i samme innlegg dreier seg om begge deler samtidig.
21.11.10 kl. 18:28
Jarle Petterson
Piet Hein — eller Kumbel — var virkelig inne på noe med gruket Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig, for at skriveriene har hatt en brodd, kan det umulig være tvil om. Brodden har bare favnet mye bredere enn man først kunne få inntrykk av, siden jeg tok utgangspunkt i det nære, i beskrivelsen av noe vi finner mange steder. Men joda, hele tiden med et glimt i øyet.
På Vestlandet er imidlertid selvironien praktisk talt fraværende, noe jeg nesten helt hadde glemt, etter noen tiår østpå. Stor tabbe, naturligvis.
Jeg merket meg forresten bygdedyrsposten din i Dictum factum i ettermiddag, og gnurer på en liten kommentar. Der borte, som seg hør og bør. Jeg kunne godt ha tenkt meg å ta et flammende oppgjør med dyret selv, men er redd det ville blitt siste spiker i mer enn bloggen.
Selv om det ikke skjer mer her omkring, har jeg lykkeligvis andre kanaler for rustikke observasjoner, om fokuset kanskje ikke blir så intenst som her.
21.11.10 kl. 14:47
Britt Åse
Selv takk
21.11.10 kl. 15:13
Jarle Petterson
I like ditto, Britt Åse! Det betyr jo ingenlunde at jeg oppgir blogging, da. Bare den som, på helt feilaktig grunnlag, kan anses nedlatende, fornærmende og raljerende.