Den ai så svåra dualismen

Jeg kjenner at det rykker litt i venstrefoten, tross Ap-merket uti venstrestolpen her (det skulle dekke dagens venstrevridning), men det er ikke til å komme forbi at kvalene herjer kroppen ved synet av slikt.

Tross alt har mine mesener i landbrukssamvirkets merkantile arm, Felleskjøpet Agri, i all sin elskelighet forsynt meg med gulgrønne gevanter (t.h. – klikk her for å beundre meg i all min forstørrede prakt), som skulle bidra til at man glir relativt ubemerket inn i de senterpolitiske salonger.

Ulikt den gang, høsten 1993, jeg traff det skjellsettende valg å simultaninnmelde meg i Senterpartiet og Europabevegelsen.

Det turde muligens være unødvendig å fortelle mine oppvakte lesere hvilken forferdelse som stod å lese i ansiktene til Oslo Senterpartis styremedlemmer da Petterson ansteg møtene, iført blazer med diskret europaflagg på jakkeslaget (det var forresten interessant å betrakte de usikre blikkene som fløy over møtebordene).

Men jeg har lært nå.

Det tåpelige er naturligvis at jeg ikke har partiboken i orden. Har de slike i Senterpartiet? Jeg vil være med i parti med bok! Politikken er det ikke så farlig med, men det hadde jo vært flott å ha en legitim grunn til å kle meg som jeg gjør.

Hvorom alt og intet: Hurra for Liv Signe og hipp hipp for Felleskjøpet! Jeg kan si det, selv om jeg for tiden fører en tilværelse som Ap-mann? Politiske sengekamerater og allting.

Gi meg litt tid til å lære noen basics først, bare:

Tysnes-målet til alle verdenshjørner

Grendatun kino disker opp med intet mindre enn tre norgespremièrer denne helgen: “Sykt lykkelig”, “Red” og “Jackass 3″ (3D), i tillegg til at “Trolljegeren” også vises søndag aften.

I anledning sistnevnte kan Bladet “Tysnes” denne uken fortelle (kun papir) at én av karakterene snakker tysnesdialekt i filmen, eller som avisen skriver i ingressen:

– Eg fann ut at Tysnes-dialekten passa perfekt til karakteren min i Trolljegeren, seier skodespelar Hans Morten Hansen (46), som spelar den surmaga sjefen for Trollsikkerhetstjenesten (TST) i haustens store suksessfilm.

Noe avisen åpenbart anser strålende nytt:

At folk mener dialekten passer surmavede mennesker, later ikke til å bekymre, når utsikter til andeler i en Oscar-statuett glimter i det fjerne.

Som småpiker flest, nærer avkommet stundom drømmer om å bli pop- eller filmstjerne. Nå hørte jeg henne imidlertid akkurat, på ikke videre tysnesk, si

Skal jeg fortelle deg no’?

til en venninne, dialektalt uendret i denne gjengivelsen. Jeg får vel heller, så skånsomt jeg bare kan, fortelle henne at det neppe blir mange surmavede roller på henne, om hun fortsetter på den måten.

Men tilbake til helgens lokale kinoforestillinger: Vet hvilken forestilling som blir fullsatt, jeg!

“Sykt lykkelig” eller ei.

Hehehe… “Slå av det kameraet! No!” (der kommer i alle fall jubelen til å stå i Grendatun-taket. Jeg kjenner en lus når jeg ser den på gangen, nemlig.):

De kan jo forestille Dem hvilken nedtur det hadde vært om den ble dubbet.

Blå betraktninger langs tapte høyveier

Det er gått rundt 15 måneder siden vi flyttet på landet, men jeg har fortsatt ikke vent meg til at det jevne suset fra E18 på Høvik uteblir, dag som natt. Det fungerte som en slags manifestering av at man inngikk i et hele – det menneskelige fellesskap, om man vil. Du skjønner sikkert hva jeg mener: Den betryggende lyden av skingrende trikkehjul, når de svinger gjennom et lyskryss og gjør at du ikke trenger å klype deg i armen for visshet om egen eksistens.

Nå bor vi ved Riksvei 49, Lost Highway, som jeg kaller den (for meg selv), hvor det jevnt over er dørgende stille. Kjære vene, jeg vet det er mange som misunner oss stillheten, men når jeg ikke har vent meg til den etter 15 måneder, spørs det om jeg noen gang vil.

Jeg har lagt merke til én ting til som er litt annerledes, som jeg ikke kan fortelle uten å blamere meg. Det har seg nemlig slik at jeg ligger langflat under Kong Nikotins hæl, hvesende, tryglende om nåde (skjønt de respiratoriske konsekvensene ennå ikke synes å ha gjort seg gjeldende). Uvanen fører meg uansett ut på terrassen med jevne mellemrum. Tross alt går det en grense ved innendørsrøking. Men jeg finner en viss trøst i at summen av lastene angivelig er konstant (noe som alltid har fått meg til å fundere over de ulasteliges små hemmeligheter).

Misforstå meg endelig rett, det er ikke dørgende stille hele tiden. Mens jeg står på terrassen og nyter min Blue Master (eller dagens aktuelle merke, jeg er svært troløs slik), farer det tross alt en bil eller to forbi, nesten uten unntak – skjønt tidvis ikke overhodet. Men når de gjør, pleier sjåføren å kaste et blikk inn til oss – også det et fenomen som er ukjent for hårdbarkede bygutter.

Jeg antar det beror på at man pleier å hilse her omkring, men det står ikke til å nekte at det føles uvant. My home is my castle, sier de der ovre. En slags privatsfære, om man vil. På den annen side ber man muligens om det, når man bosetter seg langs Den fortapte høyveien. Det er ikke så mye for bilende å se. Jeg hadde kanskje kastet et ekstra blikk ved synet av et sjeldent menneske, jeg også – om jeg lå under for den forurensende bilismelasten (ah… summen!).

Jada, litt blu nu (og vi snakker ikke bluferdighet eller mangel derpå, men finner ingen forekomster av den andre betydningen i ordbøkene – sproget forvitrer). Blue Master-referansene minnet meg for øvrig om en to år gammel bloggpost – fra samme tid på året, med dette bildet til:

De assosiasjonene… Man drikker ellers sin kaffe av samme blå kopp, også i dag – og Cocteau Twins’ Blue Bell Knoll tåler alltid gjenhør (her i en meget spesiell tapning, dog). Alltid:

P.S. Engelsk highway = norsk høyvei, hæ? Kunne sikkert vært en kjærkommen anledning til arrestasjon, men denne gangen har jeg vært proaktiv, og kommer spiseflikkerne i forkjøpet .

Presisering: Det hender naturligvis at det passerer en bil uten at sjåføren ikke kikker inn, men det forekommer så sjelden at det er dem man noterer seg, ikke de andre.