Il neige sur Tysnes

Jeg trodde meg ganske trygg da jeg døpte bloggen Il pleure (altså: Det regner), som det stort sett gjør på denne kant av landet, uavhengig av årstid. Så har det imidlertid, under over alle under, snedd mer eller mindre sammenhengende siden sent fredag kveld, men jeg ser ingen grunn til å revurdere bloggens navn riktig ennå. La oss nøye oss med å døpe posten Il neige sur Tysnes, etter inspirasjon av Jacques Brels Il neige sur Liège, hvis smekre toner kan nytes ved avspilling nedi her, til bilder av ljuvliga civilisationen. Porno for Petterson!

For vår lille bærumspike, stakkar, er julen helt uløselig forbundet med sne. Inntil nylig har hun ganske enkelt fryktet at julen ikke kommer dersom sneen uteblir. Et konsept hun som snarest må legge fra seg, naturligvis, siden det ville innebære fravær av adskillige juler i årene som kommer – forutsatt at vi blir vær- eller bofast her omkring, naturligvis.

I år ser det imidlertid ut til at White Christmas og Let it snow kan tone fra husets høyttalere med et visst belegg, som resultat av en meteorologisk inkurie, så å si. For det laver virkelig ned, skjønt det i går snedde relativt vannrett, så man nesten måtte bære goggles om man skulle ha håp om i det hele tatt å se egen hånd foran seg. Siden jeg først er inne på veier og sne, må jeg nesten nevne et relativt spesielt tysnesfenomen:

Det har seg nemlig slik at Statens vegvesen eller kommunen, jeg vet sannelig ikke hvem som har ansvaret for veinettet, har satt brøyteansvaret bort til lokale kontraktører, med et høyst besynderlig syn på ansvaret som er tilfalt dem. Lørdag morgen var det med skam å melde ikke rare snedekket her på øyen. Like fullt hadde landeveiens brøytende riddere alt vært i sving, en øvelse de for øvrig gjentok adskillige ganger i løpet av dagen – og nå i natt, skulle det vise seg (og som bildet av i dag tidlig viser oppi her).

Visste jeg ikke bedre, skulle jeg minsanten ha sendt dem en blomsterkvast eller to, for dette er intet mindre enn imponerende.

Nå har det seg imidlertid slik at vi skal være glad det var helg da sneen falt. På hverdager blir det nemlig ikke brøytet her omkring, etter hva de forteller. Årsaken skal være at de insourcede brøytemannskapene mottar helt andre salærer i helgene, noe som uheldigvis medfører at de ikke ser seg tjent med å utføre sin plikt før klokken 00.01 natt til lørdag (eller hvordan det nå er myndighetene definerer helgestart). Følgelig, og siden julaften i år faller på en torsdag, vil jeg tro at egnens bilister, hvilket formodentlig vil si majoriteten av øyens voksne innbyggere, ikke nærer de aller største forhåpninger om en hvit jul.

Skjønt stopp en hal… Hvis det er slik at julaften kvalifiserer for trippel overtidsbetaling eller.no, skal du bare se at brøytemannskapene utsetter egen familielykke på julekvelden selveste. Av ren godhet for sine medtrafikanter, naturligvis, og i tråd med julens ånd.

Bymann benekter ruteknusing

Tidligere denne uken gjorde lokalpressen store oppslag av at storbykriminaliteten var kommet til øyen:

Busskuret i Lunde ved ‘Londabruo’ har no lenge fått stått i fred.

Skuret har tidlegare år vorte øydelagd av hærverk, og no er det på’an igjen. Knust rute er oppsummeringa denne gongen.

Det skal vera i slutten av forrige veke at ugjerninga er gjort.

Stod det å lese i den frivillig baserte lokalnettavisen Tysnesingen sist mandag. Ryktene svirrer allerede, om at det er denne tilflyttede bymannen som har tatt kriminaliteten med seg til bygds. Jeg kan imidlertid forsikre at jeg aller nødigst beveger meg utendørs i traktens vind og blest, i alle fall til jeg har fått meg termodress, som skal være den ypperste couture på stedet, etter hva jeg har sett. Derimot ser det ut til at jeg kommer lokalpressen i forkjøpet med et gledens budskap, som burde avstedkomme megen feiring. Busskuret i Lunde er nemlig utstyrt med ny rute, som dette bildet av i går viser med heller tvilsom tydelighet, vinkelen tatt i betraktning. Men det fungerer fint som bevis for påstanden om vannrett sne:

Bensinstasjonen i Lundegrend (arkivfoto)

Nå som jeg først har fått anledning til å ta busskuret nærmere i skue, dog, slo det meg at tysnessamfunnet faktisk har et arkitektonisk særpreg, som Riksantikvaren som snarest bør gjøres oppmerksom på, slik at vi får sikret også denne delen av vår viktige kulturarv for kommende slekter. Kun få meter oppi bakken finner vi blant annet bensinstasjonen i Lunde (bildet til høyre), hvis umiskjennelige arkitektur står som nok et slående eksempel – og de fins i hopetall.

Inte sjuk, inte

Personlig har imidlertid denne bloggeren egenhendig slått et slag for kulturen den siste uken, noe som dels forklarer den sterkt nedsatte bloggefrekvensen her omkring. Parallelt med de ukentlige, tidvis daglige, oppdateringene av dette nettstedet, har jeg nemlig brukt den siste uken på oversettelse av den svenske boken Pilgrimstur till Santiago de Compostella, som en personlig øvelse i åndelig oppbyggelse oppunder julehøytiden. Det har krevd sin mann, og innpå samtlige av ukens våkne timer, med tilsvarende bloggtørke til uvegerlig følge. Men nu är han åter här! Kall det yrkesskade, for tross alle referanser til ljuvliga civilisationer, mitt uomtvistelig svenske etternavn og hva det nå ellers måtte være, bedyrer jeg min uforfalskede norskhet. Jag är inte svensk, og ikke er jeg syk. Lite vansinnig, bara. Slekten invaderte landet fra hinsides kjølen under unionstiden, nemlig, medbragt kötbullar, löjrom och sjung hopp faderallan lej. Siden har det rent betydelige vannmengder under broen, som utvilsomt har vannet ut siste rest av sveablod, men det hender jo at man undres.

Kan det forklare denne vantrivselen mellom fjord og fjell, denne uforklarlige hangen til öppna landskap, og tilhørende åpne mentalitet, som er slik mangelvare på denne siden av vannskillet?

Food for thought på en snedekt søndag. Jeg får grunne på det mens jeg måker.

Uten overtidsbetaling.